I dag er jeg takknemlig.

Jeg er takknemlig for flere saker. Men mest av alt for at jeg, J og Saga puseskatt er ok og i live.

Søndagen begynte som hvilken som helst annen søndag. Vi våknet, jeg først som vanlig, jeg ga puseskatten litt morgenmat, fikk på meg klær og sløvet rundt litt. J hadde planlagt å gå ut på isfiske på dagen men skulle bare spille litt PC-spill før han skulle avgårde.

Brått hører vi en røykvarsler pipe. Sånt skjer i ei blokk, fem minutter for lenge på en pizza så ovnen oser litt og den går i gang. Men denne gangen slutta det ikke. J åpna døra ut til trappegangen, og hørte det var hos naboen vegg-i-vegg. Han kom inn igjen, og det pep enda, så han kikket i kikkehullet. Og ser døra gå opp, naboens kone med ungen på armen kommer løpende ut.. og svart røyk. Han fortalte meg det var sort røyk, så gikk han ut for å sjekke. Naboen selv løp ut og inn med telefonen til øret og pratet på sitt eget språk fort og stressa, jeg lukta på røyken at dette var ikke brent pizza og på ren refleks grep jeg katteveska som jeg har anskaffa nettopp med tanke på flukt; Ei katteveske som jeg kan bære som en ryggsekk i tilfelle jeg må ta meg ut gjennom vindu fort. Jeg fikk Saga kasta inn i katteburet nesten før hun registrerte at det ikke lenger var en vanlig søndag. Ikke før det var gjort så var J på vei inn i leiligheta ved siden av. Når han skjøv opp døra inn til kjøkkenet så jeg det orange svært levende lysspillet som forteller om ordentlig brann. J kom inn til oss i en høy fart, skyssa nabo ut og hindra nabo fra å løpe inn og åpne døra igjen, og dermed fore brannen med mer frisk oksygen.

Jeg tror naboen var i panikk, for det var meg som ringte 112. Og nå kommer vi til en av de mange saker jeg nå er svært takknemlig for. Jeg har alltid visst at det er bra å kunne førstehjelp, og har blitt drilla i det av både min mor og min tidligere stefar siden barnsben. Men i dag er jeg ekstra takknemlig for det. Ikke fordi jeg behøvde førstehjelp eller behøvde å gi det (Takk og lov) men fordi det har lært meg fokus på hva som er viktig når man ringer alarmer inn på denne måten. Mange snakker om at man må presentere seg og så videre. Jeg kaster ikke bort mange sekunder på å presentere meg, de har nummeret mitt, nummeret mitt er registrert. Jeg innledet med hva jeg behøvde, hvor, og hvorfor så fort de svarte. “Vi behøver en brannbil til <adresse> fordi det brenner på et kjøkken”. Deretter informerte jeg leilighetsnummeret der det brant, bekrefta at områdets skole er rett bakom, at det er en trapp opp og selve kjøkkenet med vindu ut det brenner, og at alle berørte i leiligheta har kommet seg ut samt at vi skulle fordufte nå vi også.

Innen 10 sekunder hadde nok dermed dama puncha inn i systemet at det behøvdes en brannbil til rett adresse, og tilføyde bare detaljer etterhvert som hun fikk dem. Brannfolket var på plass innen 4 minutter. Ambulansen rakk først bare fordi sykehuset er her i området. Jeg fortalte at vi har gitt beskjed til naboen på andre siden, og de under, men at ingen har kunnet gå opp til overetasjen til de der pga røyken har samlet seg i trappehuset der oppe. Jeg informerte om ene naboen som har litt vansker for å gå fort pga han har hatt hjerneblødning i tilfelle han skulle behøve litt hjelp. Og både jeg, J og kattepus var trygge utenfor.

Før 10 minutter hadde gått var det enda en brannbil på plass, og ytterligere en røykdykkerbil kom. Vi kom oss alle ut. Brannen var slukket på 10 -15 minutter, og det tok drøye 40 minutter å lufte ut før vi andre kunne få komme inn igjen. Det gjorde ingenting, det fikk ta den tiden det behøvdes. Vi fikk vite fra naboen at det kunne være microen som begynte, men brannfolkene oppdaga at brannen nok har starta i bakemaskinen som sto ved siden av. Og det gikk fort. De anslo det var overtent på benken og kjøkkenskapene der på under 2 minutter. Kona til naboen laget mat når det skjedde og fikk nok panikk når flammene slo opp. Innen han hadde kommet seg ut av senga der han sov med ungen var det nok for sent å gjøre noe med det uten ordentlig utstyr. Og alt i alt: Det gikk utrolig bra selv om de materielle skadene på leiligheta der er enorme. Hele kjøkkenet er totalskadet av flammer, sot, vann og røyk. Resten av leiligheta er totalskadet av røyk og sot. Og naboen får nok en real vaskerunde for å få klærne rene fra lukta av brann, om det nå går. Men de er i live og uskadede. Ingen av våre leiligheter rundt ble skadet fordi de kom så fort. Naboen inviterte meg inn for å se skadene om jeg ville. Det var skremmende hvor mye skade det skjer av en brann. Man har sett bilder.. man har sett filmer.. men det er ingenting mot å ha det håndgripelig rett foran ansiktet. Det er en egen opplevelse å ha vært med på noe slikt som dette, og så se dette med egne øyne.

Og det er en annen ting jeg er så glad for nå. At mine skattepenger går til at folk jobber på vakt døgnet rundt for å slukke branner og redde liv. At noen risikerer sitt eget liv for at vi skal kunne komme oss ut av brennende boliger om vi blir sittende fast. Jeg behøver kanskje ikke si at alle jeg kjenner i nabolaget nå sjekker brannvarslerne sine? Jeg har bedt J om å stoppe på en butikk på vei hjem i morgen for å skaffe brannteppe i det minste. Eller brannslukningsapparat.. eller begge deler. Når vi fikk komme inn i leiligheta kunne vi kjenne lukten av brann også der, skjønt ikke så ille. Ingen annen skade på våre saker. Vi lufta grundig en halv time eller så, og har lufteluker åpen for å kunne lufte ut ordentlig. Adrenalinet pumper enda i kroppen, og selvklart tenker man jo på alt som kunne skjedd. Men vi er i live, vi er uskadede og vi har fortsatt tak over hodet. Å ha det litt kaldt for å lufte ut litt røyklukt er egentlig ingenting. Og en annen fordel med adrenalin i kroppen er at jeg gjør husarbeide ;)

One thought on “I dag er jeg takknemlig.

  1. Pingback: En gave til oss selv. - Pasjon for Jul

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *