De små gleder i livet

Du finner dem overalt. Små og større gleder i livet. Vel og merke om du åpner øynene og ser ordentlig etter.

Det kan være noe så enkelt som at du har god mat i kjøleskapet. Råd til en flaske vin. At du har venner, familie, at du har funnet en favorittbok du stadig vender tilbake til. At du har en mor som strikker fantastiske skatter, at du har en kjæreste, at du har musikk du elsker å lytte til. Å kunne ta et bad, en god kopp te, å se en film på tv. Å kose på sin kattepus, å klappe på hunden sin. Å se ut over en verden av mennesker der mange kan overraske deg og de slemme heldigvis enda er i mindretall og ikke representativt for menneskerasen.

Noen ganger ramler gledene inn i fanget på deg, og overrumpler deg totalt med sitt blotte nærvær. Det skjedde meg i dag. Jeg kan telle mange av de små gledene over i hverdagen, men i dag fikk jeg beskjed at jeg nå er ansatt. Jeg har fått en jobb. I dag er en god dag.



Forskjell på skrekkfilmer og kultur

Jeg er svak for skrekkfilmer. Veldig svak. Jeg virkelig elsker en god skrekkfilm. Og merk at jeg er overhode ikke noen profesjonell filmsluker eller filmkritiker og alle mine kommende synspunkter er rett og slett bare mine egne refleksjoner.

Linda Hayden i Blood on Satan’s Claw

Men tydeligvis er det stor forskjell på definisjon av hva en bra skrekkfilm er. Mange mener man lager ikke skrekkfilmer like bra nå som man gjorde for 40 år siden for eksempel. Mange mener at 70-tallet var det store høydepunktet for skrekk og gru. Og jeg må si meg enig i at det finnes svært mange godbiter blant filmene fra den tiden. En favoritt jeg gjerne ser om og om igjen heter Blood on Satan’s claw og er fra 1971 med Linda Hayden i en av hovedrollene. Nå må jeg si at jeg generelt er glad i eldre britisk produksjon av mye rart, for eksempel foretrekker jeg enda BBC-produksjonen av Narnia-seriene fremfor de nylagede filmene. Jeg har sett to av de nye filmene og den andre fikk meg til å sette teen i halsen av frustrasjon og sinne pga sin vinkling vekk fra bøkene for å gjøre filmen mer spennende… Nei, jeg holder meg til BBC-produksjonen.

Mye av de eldre filmene var masseproduksjoner. Det haglet ulike Dracula-filmatiseringer for eksempel, se bare Christopher Lee som var stjerne i opptil flere av dem. Mange av dem så utsøkt dramatisk som film på 60 og 70tallet bare klarte å være med fantastisk dramatisk musikk, over-spilling teater-stil og horrible spesialeffekter. Men gjett om mange av dem hadde sjarm! Og det er vel nå i dag nostalgien i det hele som lar meg vende tilbake til dem. For det fantes utrolig mange eksempler på helt forferdelige filmer også, der jeg må nevne Nightmare Castle fra 1965. Ikke alt for fantastisk plot, ikke alt for mye penger i potten for å lage filmen, ikke helt fantastiske skuespillere… Og regissøren.. ja jeg skal ikke si noe mer. Jeg ble ikke imponert kan jeg si.

Samara fra The Ring 2002

Men så slo Asia inn på skrekkfronten. Asiatiske land kryr det av spøkelseshistorier, forbannelser hit og dit og de virkelig elsker å grøsse og bli vettskremt. Og jeg har merket meg en stor forskjell i når Hollywood lager en skrekkfilm og når en Asiatisk regissør gjør det. Det virker som om skrekkfilm som skrekkfilm, men for meg har det mye å si. I moderne tid føler jeg meg dumforklart når jeg ser amerikansk skrekk. Ta for eksempel Ringu fra 1998, en japansk skrekkfilm regissert av Hideo Nakata. I 2002 bestemte USA seg for å lage den på nytt. Nå skjer det støtt nyfilmatisering av filmer i alle retninger, noen ganger til det bedre men denne gangen ble jeg så skuffet at jeg kunne spy. Jeg så den japanske på TV først i 2002 fordi SVT bestemte seg for å sende den i anledning premiæren til den amerikanske. Når jeg siden så den amerikanske ble jeg bare sint. Jeg følte regissøren utgikk fra at alle som så på denne lå langt under gjennomsnitt på IQ, og de avvek historien.

Det er greit å gjøre forandringer på historien av og til, men med så mye forandringer synes jeg man heller burde sagt film med likhetstrekk og inspirert av, men ikke det samme som og så videre. Jeg synes forskjellene var for store fra historien til det de filmet. Jeg fikk ikke bruke hodet mitt, og fikk absolutt alt servert på sølvfat MED forklaringer av regissøren i den amerikanske. Jeg har gjennom-lidd nummer to også og blånektet å se om det finnes en nummer tre engang. For meg var disse filmene intet mindre enn ren søppel. Mange andre elsker dem, og det er jo flott at det finnes de som elsker dem. De kan få se dem alt de orker, men be ikke meg om å synes de er bra bare fordi facebook-siden har 2 millioner likes? (aner ikke hvor mye likes en eventuell side har sånn for the record ;) )

Sadako fra Ringu 1998

Den Japanske versjonen derimot vil alltid vinne for min smak. Regissørene til mange asiatiske skrekkfilmer spiller på psyket ditt. De viser ikke alt rett ut, du får ikke se så mye nødvendigvis og det er ikke på grunn av mangel på spesialeffekter. Når de skulle lage Aliens bestemte de at skrekkmonsteret skulle ikke ha øyne, og ekstremt masse tenner. Pluss at du bare fikk små glimt her og der underveis i filmen. Fantastisk! Se bare på bildet fra The Ring og Ringu. Begge viser hovedskrekken i hver sin film. Amerikanske Samara ser du nesten hele ansiktet på, og hun er ei ung jente. Sadako fra Ringu… ser du bare et øye. Og jeg grøsser frydefullt fordi øyet åpenbart ikke er helt menneskelig. Hvordan ser resten av ansiktet ut? Regissøren nekter å vise meg det, og fantasien min fungerer litt for bra!

Det er relativt lite musikk i mange asiatiske skrekkfilmer. Likevel klarer de skape en egen stemning med den musikken de velger. Mitt inntrykk av asiatisk kultur generelt er at alt er svært gjennomført. Ta Japan for eksempel, bare det å pakke inn en gave er en hel prosess, for ikke å snakke om å overrekke den, takke for den og pakke den opp. Alt blir en seremoni og skal gjennomføres helt perfekt. Det føles litt for meg som at regissørene også skaper film med den samme eksepsjonelle perfeksjonisme, vel og merke i deres øyne. Deres mål er den perfekte innpakking, overrekkelse og utpakking. Det virker som de stiller samme krav på seg selv å klare å skape den perfekte film som de stiller til alle andre aspekter av sin kultur. Det føles ikke helt som Hollywood etterstreber like mye kvalitet helt enkelt. Likevel er det svært mange riktig gode skrekkfilmer som kommer også fra Hollywood.

Også når vi nevner filmer som The Grudge versus Ju-On synes jeg de asiatiske vinner. De gjorde det bra med “Buffy” i hovedrollen til den amerikanske verjsonen, pluss at de holdt seg relativt mye til historien fra orginalen, men jeg venta liksom hele tiden å se Spike stikke huet inn for å spørre om Buffy trengte litt hjelp. Bakdelen for Sarah Michelle Gellar er jo at hun spilte Buffy såpass lenge. Jeg har litt samme reaksjonen til Daniel Radcliff når jeg så han i Woman in Black. Jeg venta hele tiden han skulle hale frem en tryllestav og si Alohamora til den låste døra i begynnelsen… ^^ Kan jo være fordi når jeg så på Woman in Black hadde jeg sett alle Harry Potterfilmene MINST 8 ganger hver. Minst. Litt vanskelig for meg å løsrive meg fra Harry Potter som ser ut som Daniel Radcliff, og at han plutselig spiller en annen type mann i en annen type film. Filmen var forøvrig en svært bra skrekkfilm også bare for å tillegges. Selv om jeg venta tryllestaver overalt.

Det jeg tror er viktigst for meg er at en regissør for skrekkfilm faktisk presenterer pakken ut fra at jeg er et vanlig tenkende menneske som kan dra egne konklusjoner, og overlater en del til min fantasi. Det finnes ingenting som kan skremme meg selv mer enn det jeg fantaserer sammen helt på egenhånd når jeg føler jeg får 10 puslespillbiter av et bilde på 1000 biter. Jeg legger enkelt til biter selv og overgår hva enhver regissør hadde klart å lage med hva jeg selv ser i hodet mitt. Med tanke på hvor velutviklet min fantasi faktisk er, blir det vanskelig for en regissør å overgå den. Innimellom lykkes de, som regissøren bak Ringu, Ju-On, Tale of two sisters, og serien Whispering Corridoors bare for å nevne noen.


Det tok bare to år….

…Men nå har mangoplanten fått ny krukke! Jeg har mast på J i to år om at den må ha ny potte. For litt over 3 år siden forsøkte vi å plante en mangokjerne da en lett overmoden mango vi skulle spise viste seg å inneholde en kjerne som hadde sprukket opp og hadde en liten spire. Den tok seg, og det kom fort søte små skudd og blader opp. Den hadde først en ganske liten krukke og fikk senere den største terakottakrukka vi hadde etter knappe halvåret.

Som sagt, for to år siden sa jeg at nå er det på høy tid å skaffe ny krukke til den. Den begynte å se litt lei seg ut, blader falt av og den setter nye skudd som dør nesten like fort. J var enig, men ville ha minst 8 fingre med i spillet siden han ser på mangoen som sin lille plantebaby, og har ikke riktig stolt på at jeg finner en bra krukke på egenhånd.

Litt trist mango har kanskje fått litt glad følelse i røttene sine?

Mango har kilformet rot, den trenger krukke noe dypere enn bred, og ikke “kvadratisk” som så mange andre planter, pluss at den krever ganske store krukker. Dermed er den litt som orchideer som også trenger svært høy krukke. Å finne ny blomsterkrukke i lille Ljusdal er dermed ikke helt det letteste. I to år har det dermed rent ut i sanden å finne krukke siden J ville ha den oppgaven på seg selv. I dag fikk jeg temmelig nok og gikk bestemt inn på Kjelles i Hudiksvall. Og de hadde krukke. Jeg var alt på vei til å kjøpe den når J forlangte jeg skulle pause dette og vente med kjøpet til jeg hadde hentet han og han kunne være med. Som sagt så gjort, og han godkjente mitt valg av krukke. Endelig har vår triste mango fått ny og mer passende jord, samt ny og større krukke så den har plass å utfolde seg en stund til!

Som sagt krever mango ganske store krukker. Temmelig snart må vi nok begynne å kjøpe hagekrukker for å finne store nok, selv om jeg nok kommer til å holde det til plastkrukke for vekt og pris. J hadde tenkt å kjøpe en selvvanningskrukke til den, men etter litt internettsøk i dag fant vi ut at det nok ikke er det lureste. Mango skal ha veldrenert potte og jord, jorda skal være fuktig men aldrig rett ut våt, og vi ble i grunnen enig at vi får nok holde oss til plastkrukke med fat for å være sikker på at vannet aldri går over lecakulene i bunnen. I tillegg skal mango ha svært sur jord, PH3,5 opp til rundt 5, så vi tigget til oss litt Sitrus-jord også for å kunne bytte en stor del av jorda med relativt sur jord. Utover dette skal den gjødsles med vanlig plantenæring, så der trenger vi ikke ta til noe større tiltak.

Vi får se om ikke mangoen klarer seg bedre nå. Etter to år fikk jeg endelig lov til å kjøpe en blomsterpære til den i det minste, så denne vinteren som var fikk den litt lyshjelp fra blomsterpære. Noe fint oppheng har jeg ikke, bare en lampesokkel med oppheng og lang ledning, samt en timer som står i stikkontakten, men hei; Det funker jo!

 

Om du er intressert i å prøve deg på mango, avocado eller lignende fant jeg en fin side som samler mye nyttig informasjon. Denne sier ikke så mye om PH og slikt som plantene ønsker seg, men om man legger seg på rundt ph 4-5 er de fleste frukttrær ganske fornøyde. Sitrus-jorda er knallfin for det meste av frukttrær som sitron, appelsin, mandarin, klementin, mango, papaya osv.


“Nei.. klesvaska får vente, jeg orker den ikke”

Jeg satt og flirte litt for meg selv her mens jeg chattet med en venn. Vi snakket om husarbeide, og at jeg føler jeg har jobbet som en hest de to siste ukene med storrengjøring omtrent overalt, inkludert å vaske en “ny” sofa vi har arvet. Og så slo tanken meg hvor bortskjemt jeg faktisk er. Sånn egentlig.

La oss gå tilbake til før i verden, før elektrisiteten kom. Ja kanskje til og med litt etter, for alle fikk jo ikke elektrisitet som standard umiddelbart. Hvordan gjorde man husarbeide da?

Bildet er lånt fra Wikipedia Commons.

La oss ta en gjennomsnittlig gårdskjerring. 100% jobb som gårdskjerring, med dyra og grønnsaker, frukt og grønt ute i hagen. Og alt fra 5 til 20 unger hengende i skjørtene, gjerne også gravid på kjøpet. En mann som var travelt opptatt på åker, eng og i skog med sin del av gårdsarbeidet, og som kom hjem og ventet mat på bordet når han slang laddene på en fotskammel. Hustruene på den tiden hadde altså mer enn 8 timers arbeidsdag, det var arbeide fra soloppgang til solnedgang enten med gårdsarbeide eller mat. I tillegg til husarbeide. Og tro ikke de hadde oppvaskmaskin, vaskemaskin eller støvsuger. Her ble alt gjort analogt. Skurebrett og stamp. Koke vann for å ha til oppvask i den grad man gjorde det. (Lurer på hvor mange som til hverdags hadde sin egen skål, sitt eget fat, sin egen skje og kniv, og bare slikket det rent i stedet for å vaske det?) Koke vann til å vaske klær. All mat måtte lages fra bunn. Bake brød gjorde man kvelden før fordi nesten alle brukte surdeig. Og ville man ha syltetøy var det ut i skogen og løpe rundt, ikke noe kjøpe poser med frosne bær for å late som man er husmor ved å koke bær noen andre hadde plukket. Ville du ha saft kokte du det sjøl. Ville du ha ost måtte den ystes. Smør måtte kjernes. Get my drift?

Og i dag? Vi jobber 8 arbeidstimer her i Sverige, 7,5 i Norge. Vi har altså kortere arbeidsdag og mer tid til å gjøre husarbeide som er enklere å gjøre enn noensinne. Vi får til og med kjøpt roboter som støvsuger eller vasker gulv. Eller klipper gress for den delen. Vi har oppvaskmaskiner overalt, vaskemaskiner, tørketromler, vi vrir på ei kran og får varmt vann vi slipper koke om vi nå tar oppvaska sjøl. “Klesvaska får vente, jeg orker den ikke”? Jeg trenger jo ikke gjøre et døtt egentlig. Jeg slenger klærne inn i en maskin, har litt såpe på rett sted og trykker på et par knapper mens jeg kan legge beina opp i sofaen og pille navleludd om jeg vil. Og så må jeg henge den opp, jeg har ikke tørketrommel. “jeg orker den ikke”? Det er nok for min del en mental sak 99% av gangene. Det er jo egentlig ingen jobb å gjøre i det hele tatt. (Misforstå meg rett, mange orker den ikke av gyldige grunner, for eksempel helse). For meg står det nok ganske mye på at jeg burde si “nei, klesvaska får vente, jeg gidder den ikke”. Fordi det er faktisk ganske sjeldent jeg ikke orker. Egentlig. Jeg har bare andre ting jeg heller vil gjøre i stedet for husarbeide.

Og med det sagt, skal jeg gå og henge opp klesvaska. For jeg orker faktisk, selv om det å titte tv-serier er såååå mye mer spennende og gøy! ;)


Støtteforing av ville dyr

Alle har vi vel løpt til endene med brødskalker, eller slenger ut brødsmuler til fugler. Vi gjør det fordi “alle” gjør det, og det er jo så koselig.

Saken er at brød inneholder ekstremt lite næring for spesielt ender. Resultatet av å fore dem med brød – Særlig andunger – er faktisk at de utvikler næringsmangel. De synes det er svært godt, og stapper gjerne nebbet grundig og vel, men saken er at det finnes mange andre saker du kan mate ender med som faktisk gir dem næring de kan ta til seg også:
Kokt eller ukokt ris, alle typer fuglefrø, andefor om du vil være så snill å kjøpe spesialisert mat, erter, melorm, meitemark, hakket salat eller hakkede grønnsaker av alle sorter er mye bedre å gi til ender enn brødbiter. Hakket salat og hakkede grønnsaker (eller skrell og avkapp samt matrester fra grønnsaker) er også genialt å legge ut til rådyrene.

Mange vil gjerne gi høy til rådyrene. Saken er at magene deres kan vanskelig håndtere tørket gress, og om de må venne seg til det sakte men sikkert for ikke å få forstoppelse, kolikk eller tarmslyng som vil ta livet av dem særdeles smertefullt. Om det kommer rådyr “langveisfra” som ikke er vant til høy kan de risikere dette. De tåler enda dårligere brødmat selv om en skarve brødskalk neppe kan ta livet av lille Bambi, jeg råder dere likevel til å gi mat som Bambi kan kose seg med uten å få problemer med magen sin. Hensikten med å støttemate litt er jo ikke å skape problemer tross alt. Silogress er mye bedre for rådyrenes mage enn høyet, men om du vil gi høy må du passe på at det er særdeles fint og ikke grovt. Gi også små mengder av høyet. Alle sorter rotfrukter er flott å gi, strimle det eller kapp i relativt små biter (de har små munner i motsetning til for eksempel hester), så bitene må jo da være små. En jeg kjente brukte en liten fliskutter til å lage rotfrukts-flis til rådyrene for eksempel. Det går også å få kjøpt sekker med kraftfor for vilt.

Har du mye trær eller hugger ned buskas av rogn eller osp for eksempel er lauet fra dette noe både rådyr og elg liker, i stedet for å brenne dette kan du jo passe på å legge det ut på lysninger i skogen slik at de kan spise opp lauet. Også andre trær/busker som bjørk, vier, selje, rogn, osp og hegg. Hugger du ned kratt, klipper grener og slikt i egen skog eller i hagen kan du jo legge ut dette på lysninger i skog slik at elg og rådyr kan dra nytte av det.

Det viktigste er at om du velger å begynne å mate dyrene regelmessig er det viktig å fortsette gjennom hele vinteren helt til det begynner å spire på vårparten, slik at ikke dyrene holder seg ved den plassen de har vennet seg til å få mat og dermed ikke søker seg videre til andre matkilder i tide. Om du slenger ut en runde med busk og sly en enkel gang betyr ikke det at dyrene forventer å finne en sånn fin haug også dagen etter, men har du matet regelmessig noen uker venner de seg til å finne mat der du har lagt det. Det er da du må fortsette å legge ut noe i det minste, selv om det kanskje ikke er enorme mengder hver enkelt gang. Om du vet du har fire rådyr i nabolaget og legger ut et kilo eller to med silogress hver dag for eksempel er det en stor støtte for dem. Det er et sted der de kan få litt næring i kroppen uten å kjempe mot tung snø overalt for å få den. Dersom jeg i fremtiden bor slik til at jeg kan støttefore rådyrene vil jeg nok gjerne gjøre det selv i det minste.


Phillip’s House eller Fillipen

Skjønt, dere har vel hørt om den som Todalshytta og ikke Philip’s House! I 1901 hadde Ethelbert Lort-Phillips skaffet seg jakt og fiskerett på 10 år i Norge, og oppførte fire større hytter til eget bruk. Disse lånte/leide han også ut til venner og bekjente, på denne tiden var det jo ikke campingplasser overalt for ivrige sportsfiskere som kom til Norge for å fiske laks. Hans hustru Lady Louise Jane Forbes Lort-Phillips sto for arkitekturen og tegnet hytta, og lokale arbeidere førte byggverket opp. Og resultatet?

Intet mindre enn magisk! Hytta er fantastisk, vakker, har en nasjonalromantisk beliggenhet.. og er tilgjengelig for almuen! I dag eies hytta nemlig av KNT, de kjøpte den i 1947- 4 år etter Ethelberts død – og har eid den siden. Nå kan du leie rom, spise måltider og slappe av i disse herlige omgivelsene. Og fiske laks, da de selvklart også selger lisenser til elva. Og her slapper vi av i kveld! J står i elva og kaster for å få en laks eller fler, og jeg sitter her på rommet og blogger etter å ha løpt sammen med han i elva og filmet med actionkameraet.

Rommene er ikke spesielt dyre, man betaler per person. 360 kroner per person er ikke så ille for koselig rom, fantastisk utsikt og gode senger. Og maten er fantastisk, vi har testet middagen og kan ikke annet enn å skryte av den. Dusjfacilitetene er rene og velholdte, og sanitæren likeså. Dere skal slippe toalett og dusjbilder dog ;)

Kan ikke annet enn å skryte av denne hytta så langt.


Djevelfrosken!

Dere som har kjent meg lenge vet at jeg siden svært ung var opptatt av dinosaurier, i sjette klasse skrev jeg en frivillig særoppgave om akkurat dinosaurier og satt med leksikon i timevis for å skrive og tegne av bilder. Jeg brukte bakepapir og tegnet av før jeg la bakepapiret andre vei og fulgte strekene igjen.

Jeg valgte til og med et internet-nick på IRC T-Rex fra tyrannosaurus rex selv om alle trodde jeg var en gutt som digget Marc Bolan og T-Rex. Jeg kjente ikke engang til det bandet når jeg valgte nicket mitt. Etter en tid “moderniserte” jeg det til Rexy. Resten der er historie.

Uansett, min interesse for Dinosaurier og den tidsalderen på jorden har ikke minsket. Lenge hadde jeg en nettside der jeg samlet fakta om dinosaurier. Jeg kanskje skulle blåse liv i det enda, jeg tror jeg har alle html-sidene i behold med bilder og alt så jeg kan kopiere det inn til en underside her om jeg skulle føle for det. Eller jeg bare lager en under-side for det. Hva tror dere? ;)

Nåvel, i dag satt jeg og tittet på en dokumentarserie som heter Dinosaur Revolution. Dinosauriene var ikke de eneste dyrene som vokste til kjemper. På den tiden hadde de en frosk på størrelse med en mann som kaltes djevelfrosken, Devils Frog. Eller Beelzebufo er vel det “korrekte” navnet.

Fast Facts

Type:
Prehistoric
Diet:
Carnivore
Size:
16 in (41 cm)
Weight:
10 lbs (4.5 kg)
Did you know?
Ceratophyrines, living descendants of the devil frog, are sometimes called “Pac-Man frogs,” because their round shape and oversized mouth resembles the old video game character.
Relative:
Size relative to a 6-ft (2-m) man

Ganske real frosk, er dere ikke enig? ;) Kanskje jeg skulle gjøre alvor av å lage dinosaur-faktasiden min igjen? Hva mener dere? Jada jeg vet, det finnes ørten andre faktasider der ute.

Djevelfrosken foran en penn og en tegning av dagens nålevende kjente største frosk Madagaskarfrosken ;) Litt størrelsesforksjell!



Prosjekt

For tiden strikker jeg på dette. Det skal bli en stillongs for J, fødselsdag og julegave i ett kanskje? Uansett har jeg tenkt den kan være fin under vadebukser og til isfiske.

En kompis foreslo jeg kunne starte strikkefirma og leve av strikking. Og det fikk meg til å begynne å tenke.

Joda, jeg kan strikke. Jeg kan nok lære meg flettestrikk med mer enn bare en flette, hullstrikk og strikke etter mønster handler om nøyaktighet og varsomhet. Her og nå kan jeg det grunnleggende og knapt mer enn det, men jeg kan jo lære. Men kan jeg leve av det?

I dagens samfunn? Nei. Folk flest vil ikke betale for håndarbeide. Nesten ingen stiller spørsmålstegn ved 300 kr timen til bilmekaniker, snekker eller elektriker. For håndverk koster penger. Jovisst klager man på prisen, men man stiller ikke mye spørsmålstegn ved det. Men så fort det gjelder hekling, broderi, veving, håndsøm eller strikking er det bråstopp. Folk flest mener at 200-400 kroner burde mer enn dekke timepris for tiden det tar og utgifter til garn for en genser. Det slår dem ikke at det tar mer enn en time å strikke en genser. Selv babystørrelser tar mer enn en time. Garn koster penger. Skal du ha ekte ull eller ren bomull er det ikke garn som er gratis. Den stillongsen jeg strikker på nå har tatt allerede mer enn 12 timer strikking og snart 4 nøster til 89 kroner hver. Jeg er en tredel gjennom ene benet for øyeblikket. Javisst, det er ikke noe komplisert mønster, jeg strikker bare rett og vrang, men det tar likevel tid. Jeg er ikke treig på de enkle maskene. Jeg er ikke så rask som min mor heller. Hvor mange fler timer tror dere det tar? Og hvor mange fler nøster? Minst tre nøster til gjetter jeg. Og sikkert mer enn 12 timer til med strikking.

Så si meg, godtfolk. Om dere skulle hatt en jobb og gått i minus, ville dere fortsatt med den jobben? Er det rart at så få mennesker strikker og selger? Folk vil jo ikke betale timepris til en strikkedame/mann, uansett hvor fantastiske saker hun eller han skaper. Det er jo knapt så man vil betale for garnet som går med. Og nå bruker jeg billig garn! Jeg bruker helt vanlig raggegarn man kjøper i matbutikk, 100 grams nøste derav prisen. vanlige 50 grams nøster koster under 50 kroner per nøste. Og jeg bruker akkurat dette garnet fordi det kan vaskes i vaskemaskin.

Det er fristende å starte sitt eget firma for håndarbeide. Men å slite med å strikke på bestilling, eller strikke og krangle for å få sin pris for det? Det er ikke verd det.

Strikkingen forblir nok bare en ekstra sak jeg kan bruke for å lage gaver og det forblir nok med det.