Compact living

Jeg elsker konseptet, men er ikke så flink til å leve etter det selv må jeg innrømme. Vi har en 45 kvadrat stor leilighet.. og det blir så rotete!
Det er så lett å tenke “det er jo bare å stappe ting tilbake der de hører hjemme hver gang”. Joda. Men jeg er ikke flink til å leve etter det alltid, spesielt ikke i arbeidsdager når man kommer hjem og bare ikke orker løfte en finger.

Så nå har jeg fått litt nok og har stor-ryddet i et par skap på kjøkkenet, og jeg skal rydde meg gjennom resten også. Jeg er nemlig litt lei av å ha ting stående på benken i stedet for inne i skap. Jeg har litt for lite kjøkken for to personer egentlig, dette er jo en hybel beregnet for en person, men for hybel å være er den tross alt både romslig og har bra planløsning. Den er bare ikke ideell for to personer. Og det betyr når man har mye kjøkkensaker som jeg har (en mor som elsker å gi meg smarte ting til kjøkkenet for eksempel) har man kronisk dårlig plass på kjøkkenet.

Nå har jeg som sagt fått litt nok, og har ryddet i et par skap for å få det bedre og mer organisert. Jeg er langt fra ferdig, men akter å fortsette litt i dag. Jeg har et skap ved siden av ovnen der jeg har samlet opp former, muffinsformer, kakestrø, mel og annet til baking og godte-laging, og skal nå gå gjennom “keep or throw” og prøve å kvitte meg med poser med 3 år gamle marshmallow-rester i og slike saker. Nok får være nok. Jeg skal rydde i skapet der støvsugeren står fordi dette er typisk sånn “får det ikke plass noen annen plass havner det her”. Jeg vil sette sodastreameren ned der, fordi den brukes ikke daglig og vi kan løfte frem den når vi bruker den. Jeg vil om mulig få plass til fritøsen der også, for den brukes nesten ikke månedlig engang.

Kort sagt, jeg er bitt av den sjeldne basilusken “ryddecraving”. Ikke fordi jeg synes det er moro med husarbeide men fordi jeg er møkk lei av å være lat og gjøre det halvveis og vil ha det ordentlig ryddig.. i alle fall noen dager.


Den uendelige historien.. om en festdrakt.

Noen av mine venner hever nå sikkert et øyenbryn. Har hun ikke gitt opp enda-grimase dere vet.
I mange mange år har jeg drømt om å lage min egen festdrakt, med blomsterbroderier og alt som hører til de to fylker jeg har tilhørighet til gjennom mor og far samt min egen fødsel.

Hulda Gatborg (1862-1934) var pioner på arbeidet med bunader og folkedans, her på bildet merket med tallet 6. På bildet ser man Hardangerbunad (1), Setesdalsbunad (2), Bunad fra Sogn (3), Nordsamisk drakt fra Finnmark (4), bunad fra Sunnmøre (5), Hallingsbunad fra Gol (6), Vossebunad (7) og Fanabunad (8)

Jeg har lett og gravd, fundert og tenkt, hvordan skal det se ut, skal jeg ha skjørt og vest? Eller stakk og liv? Masse sølv eller bare minimalt? Vikingstil eller mer moderne? Og så videre. Det har tatt mange år. Det har vært litt venting på å få blomster-broderi-mønster fra en jeg kjenner som snakket om at h*n kunne konvertere bilder til et broderimønster for meg, men som av ymse anledninger ikke har hatt tid eller krefter til å gjøre dette. Og nei, jeg klandrer ikke vedkommende om noen trodde dette, jeg om noen forstår hva som kan komme i veien for selv de beste intensjoner og ønsker og jeg er overhode ikke bitter eller sur.

Nå i dag har tanken slått meg.. jeg ønsker meg uansett en riktig bunad, og tanken var å sy en egen festdrakt å bruke “mens jeg venter” til den uoverskuelige fremtid der jeg kanskje muligens får råd til å skaffe bunad. Må jeg da virkelig ha så omfattende broderier?

Jeg kom frem til at nei. Det jeg faktisk ikke. Det hadde sett virkelig lekkert ut, men vil jeg klare å brodere vakkert og jevnt er spørsmålet jeg stiller meg selv. Det er uansett ikke kritisk viktig, og om jeg likevel skal spare penger for å kjøpe en ordentlig bunad “en gang kanskje” skulle det føles litt feil å legge så enormt med tid og innsats på en festdrakt som siden kanskje ikke brukes om jeg får meg egen ordentlig bunad.

Hva er resultatet? Jeg tenker da enkel svart, mørk grønn eller mørk blå stakk med et ganske bredt ferdig vevd bånd nederst. Jeg tenker rødt brokade-liv, og samme brokaden på framsiden av løslomme og til kysa. Jeg tenker et ferdig sjal i ull, gjerne rutet, kanskje en enkel cape med samme bånd som skjørtet til vinterbruk, jeg tenker billig ferdig bunadskjorte man kjøper for 599 på billig-butikk. Jeg tenker no-name bunad-sko, og enkelt bunadsølv som ikke hører til bunader, kanskje noe i viking-stil med små spenner for å feste sjal pent rundt skuldre, jeg tenker kjede-snøring på livet med sølvkjede og en større bunadbrosje til halsen som “eneste” sølvet til drakta, jeg tenker rimelige tinn-knapper og et forkle med det eneste broderiet på hele drakta: Hvitt linforklede eller bomullsforklede med kanskje svart søm i form av klostersøm eller hardangersøm.

Hardangersøm har jeg forsøkt meg på tidligere, og laget en bitteliten firkantet duk. Det kan se riktig flott ut med hardangersøm nederst på et forklede. Min mormor var så stolt at hun holdt på å sprekke. bare å brodere et forkle så det blir pent blir tidkrevende, men tanken min er at om jeg bruker ferdige bånd på stakk og ferdig brokade kan jeg faktisk bruke drakten så fort den er montert mens jeg fortsetter å brodere på et forklede. Det kommer til å ta mer enn nok tid med å prøvesy livet, sy skjørtet og så videre. Jeg funderer på rynkestakk faktisk, og skal lese litt mer om forskjell på å sy skjørt med vanlig innbretting her og der for å få små folder, eller rynkeskjørt. Vi får se hva det blir til .. om det blir til.


Plastpose.. totalt uten plast

Denne ble jeg veldig glad for å se. Stort fremskritt anser jeg. Da Ica hadde sine nedbrytbare plastposer kjøpte jeg konsekvent av dem. Og oppdaget at det ikke var fordel å bruke disse til søpleposer om man ikke kastet søppel hver dag eller annenhver dag fordi de løste seg opp i bunnen av “klissete søppel” ;) I det minste måtte jeg legge en reklameavis eller tørkepapir i bunn for å suge til seg “kliss”.

Men disse er laget av Yucca og skal både se og føles som plastikk når du kjenner på det. Jeg vil gjerne se matvarekjeder begynne med disse!


Hornslandet for første gang

Hornslandet er et område straks nord for hudiksvall. De sier du kan fange stor havsørret fra land derfra, så i går satte vi snuta dit for en koselig dag. Vi var sent avgårde, og kom dit tidlig på ettermiddagen for å trilbringe noen timer med fisking. Ikke ett napp fikk vi, men tydelige tegn på at noen prøvde seg på sluket til J, men koselig hadde vi det. Neste gang vi drar dit blir det nok en full heldag med grillpølser og alt. Vi har til og med funnet frem en engangs-grill fra boden!

For de som lurer har jeg ei Shimano Catana 210 ML fiskestang. Elsker den!


I dag er jeg takknemlig.

Jeg er takknemlig for flere saker. Men mest av alt for at jeg, J og Saga puseskatt er ok og i live.

Søndagen begynte som hvilken som helst annen søndag. Vi våknet, jeg først som vanlig, jeg ga puseskatten litt morgenmat, fikk på meg klær og sløvet rundt litt. J hadde planlagt å gå ut på isfiske på dagen men skulle bare spille litt PC-spill før han skulle avgårde.

Brått hører vi en røykvarsler pipe. Sånt skjer i ei blokk, fem minutter for lenge på en pizza så ovnen oser litt og den går i gang. Men denne gangen slutta det ikke. J åpna døra ut til trappegangen, og hørte det var hos naboen vegg-i-vegg. Han kom inn igjen, og det pep enda, så han kikket i kikkehullet. Og ser døra gå opp, naboens kone med ungen på armen kommer løpende ut.. og svart røyk. Han fortalte meg det var sort røyk, så gikk han ut for å sjekke. Naboen selv løp ut og inn med telefonen til øret og pratet på sitt eget språk fort og stressa, jeg lukta på røyken at dette var ikke brent pizza og på ren refleks grep jeg katteveska som jeg har anskaffa nettopp med tanke på flukt; Ei katteveske som jeg kan bære som en ryggsekk i tilfelle jeg må ta meg ut gjennom vindu fort. Jeg fikk Saga kasta inn i katteburet nesten før hun registrerte at det ikke lenger var en vanlig søndag. Ikke før det var gjort så var J på vei inn i leiligheta ved siden av. Når han skjøv opp døra inn til kjøkkenet så jeg det orange svært levende lysspillet som forteller om ordentlig brann. J kom inn til oss i en høy fart, skyssa nabo ut og hindra nabo fra å løpe inn og åpne døra igjen, og dermed fore brannen med mer frisk oksygen.

Jeg tror naboen var i panikk, for det var meg som ringte 112. Og nå kommer vi til en av de mange saker jeg nå er svært takknemlig for. Jeg har alltid visst at det er bra å kunne førstehjelp, og har blitt drilla i det av både min mor og min tidligere stefar siden barnsben. Men i dag er jeg ekstra takknemlig for det. Ikke fordi jeg behøvde førstehjelp eller behøvde å gi det (Takk og lov) men fordi det har lært meg fokus på hva som er viktig når man ringer alarmer inn på denne måten. Mange snakker om at man må presentere seg og så videre. Jeg kaster ikke bort mange sekunder på å presentere meg, de har nummeret mitt, nummeret mitt er registrert. Jeg innledet med hva jeg behøvde, hvor, og hvorfor så fort de svarte. “Vi behøver en brannbil til <adresse> fordi det brenner på et kjøkken”. Deretter informerte jeg leilighetsnummeret der det brant, bekrefta at områdets skole er rett bakom, at det er en trapp opp og selve kjøkkenet med vindu ut det brenner, og at alle berørte i leiligheta har kommet seg ut samt at vi skulle fordufte nå vi også.

Innen 10 sekunder hadde nok dermed dama puncha inn i systemet at det behøvdes en brannbil til rett adresse, og tilføyde bare detaljer etterhvert som hun fikk dem. Brannfolket var på plass innen 4 minutter. Ambulansen rakk først bare fordi sykehuset er her i området. Jeg fortalte at vi har gitt beskjed til naboen på andre siden, og de under, men at ingen har kunnet gå opp til overetasjen til de der pga røyken har samlet seg i trappehuset der oppe. Jeg informerte om ene naboen som har litt vansker for å gå fort pga han har hatt hjerneblødning i tilfelle han skulle behøve litt hjelp. Og både jeg, J og kattepus var trygge utenfor.

Før 10 minutter hadde gått var det enda en brannbil på plass, og ytterligere en røykdykkerbil kom. Vi kom oss alle ut. Brannen var slukket på 10 -15 minutter, og det tok drøye 40 minutter å lufte ut før vi andre kunne få komme inn igjen. Det gjorde ingenting, det fikk ta den tiden det behøvdes. Vi fikk vite fra naboen at det kunne være microen som begynte, men brannfolkene oppdaga at brannen nok har starta i bakemaskinen som sto ved siden av. Og det gikk fort. De anslo det var overtent på benken og kjøkkenskapene der på under 2 minutter. Kona til naboen laget mat når det skjedde og fikk nok panikk når flammene slo opp. Innen han hadde kommet seg ut av senga der han sov med ungen var det nok for sent å gjøre noe med det uten ordentlig utstyr. Og alt i alt: Det gikk utrolig bra selv om de materielle skadene på leiligheta der er enorme. Hele kjøkkenet er totalskadet av flammer, sot, vann og røyk. Resten av leiligheta er totalskadet av røyk og sot. Og naboen får nok en real vaskerunde for å få klærne rene fra lukta av brann, om det nå går. Men de er i live og uskadede. Ingen av våre leiligheter rundt ble skadet fordi de kom så fort. Naboen inviterte meg inn for å se skadene om jeg ville. Det var skremmende hvor mye skade det skjer av en brann. Man har sett bilder.. man har sett filmer.. men det er ingenting mot å ha det håndgripelig rett foran ansiktet. Det er en egen opplevelse å ha vært med på noe slikt som dette, og så se dette med egne øyne.

Og det er en annen ting jeg er så glad for nå. At mine skattepenger går til at folk jobber på vakt døgnet rundt for å slukke branner og redde liv. At noen risikerer sitt eget liv for at vi skal kunne komme oss ut av brennende boliger om vi blir sittende fast. Jeg behøver kanskje ikke si at alle jeg kjenner i nabolaget nå sjekker brannvarslerne sine? Jeg har bedt J om å stoppe på en butikk på vei hjem i morgen for å skaffe brannteppe i det minste. Eller brannslukningsapparat.. eller begge deler. Når vi fikk komme inn i leiligheta kunne vi kjenne lukten av brann også der, skjønt ikke så ille. Ingen annen skade på våre saker. Vi lufta grundig en halv time eller så, og har lufteluker åpen for å kunne lufte ut ordentlig. Adrenalinet pumper enda i kroppen, og selvklart tenker man jo på alt som kunne skjedd. Men vi er i live, vi er uskadede og vi har fortsatt tak over hodet. Å ha det litt kaldt for å lufte ut litt røyklukt er egentlig ingenting. Og en annen fordel med adrenalin i kroppen er at jeg gjør husarbeide ;)


Nordmenn er født med ski på beina

Det blir i alle fall hevdet det. Vi utmerker oss i vinterleker på ski, innimellom også skøytene (Innrøm det: Det er jo på grunn av skiene der også, man skøyter jo tross alt også der. Av og til.).

Og er det noe nordmenn skal elske er det å gå på ski. Spesielt i påska. I påska skal vi svømme over av nasjonalromantisk kjærlighet for planker under føttene og mordvåpen i hendene mens vi flåser oss opp og ned bakker, får snø i nakken, blir solbrent på nesa (helst), og så utmattet trykker nedpå litt vitaminer og næring i form av appelsiner og kvikklunch.

Bålet er en selvfølge slik at alle klærne stinker bålrøyk, kaffe og te på thermos er et must, og vi skal smile tappert til kameraet og prøve å gjemme unna alle tanker om selvmord for å få en kjapp slutt på pina når man husker man skal kjase seg tilbake også når man allerede er utmattet. For ikke å snakke om innsikten om skrikende muskler dagen etter. En skikkelig dagen-derpå for kroppen.

Ekstra morsomt blir det jo om påskedagene inneholder sur vind med små iskorn som hamrer mot huden og får det til å kjennes som nåler. Eller enda bedre: Det regner! Har man skikkelig flaks er det en snøfattig vinter som gjør at ski er en umulighet, og rulleski er eneste løsningen for å etterkomme påskepresset om de obligatoriske skibilder som skal ut på instagram og facebook.

Jeg husker når jeg var mindre, og vi feiret påska hos mormor og morfar. Selvklart skulle vi opp på lailafjellet, på ski, tenne bål, spise kvikklunch og drikke kaffe fra thermos. Eller saft da, for min del. Jeg kan vel ikke si jeg elsket å kjase meg frem på ski selv da.. men sjokoladen var god da. Og det var jo egentlig litt koselig også.


Når du innser at bilen din er en mann

Siden J behøvde tilgang på bil til sin jobb for å slippe unna en betent samkjøre-situasjon har vi kjøpt en veteranbil som jeg kan bruke til og fra jobben. Bilen er en 1984-modell Saab 99, og den ser forbausende bra ut tross sin alder. Selvklart kan du ikke ha en eldre bil uten diverse alderdoms-tegn: Demens i startmotoren, gikt i tenningsnøkkel osv osv.

Fra jeg kjøpte bilen frem til nå har den for det meste oppført seg relativt eksemplarisk. Litt morgengretten når det er kaldt, dere vet, slike saker. Men når vi fikk første ordentlige kuldeperiode (mer enn 20 blå) her før jul fikk jeg plutselig startproblemer. Jeg vred om tenningsnøkkel, lys i dashbord og framlykter ble tent, startmotoren sa klikk… og ingenting mer. Jeg trodde det var batteriet som var helt flatt, vi kjøpte en rimelig liten batterilader, plukket inn batteriet og ladet det opp fra 0 volt til 12,6 volt over natta. Monterte inn batteriet i bilen og den startet fint. I en og en halv dag hadde jeg fint fungerende bil igjen før den dagen etter batteriet var innmontert og jeg skulle hjem fra jobb oppførte seg likedan igjen.

Vi trodde kanskje batteriet hadde tatt kvelden. Det er et eldre batteri, og batterier må byttes innimellom. Vi fikk tak i et eldre Varta-batteri som har en indikator (Grønn flekk = batteriet er i bra skikk enda), lada opp dette over natta og skulle til å bytte batteri i Saaben morgenen etter når J på et infall måler batteriet som står i bilen. Det viste 12,6 volt fortsatt. Jeg testet å starte bilen… og den bare startet. Dermed kunne jeg kjøre på jobben den dagen også, og kom hjem, hvorpå den morgenen etter nok en gang bare klikket. Denne gangen målte jeg selv batteriet og fortsatt 12,6 volt.

J konkluderte det kan være jordfeil på bilen. Vi fikk hjelp av to bil-fantaster i kompisgjengen og byttet minus-kabelen og bilen startet igjen. J selv har skrudd mye på biler, selv om han ikke kan regnes som en bilmekaniker er han svært dyktig, og jeg har to andre venner som også er flinke med biler hvorav en har hobby-verksted, og andre jobber for et verksted.

I noen uker startet bilen hver dag uten å klage til neste kuldeperiode. Nok en gang klikk klikk, og jeg kom meg ikke hjem. Dagen etter hadde temperaturen øket til bare minus tre og bilen startet igjen. Denne gangen kjørte vi bilen hjem til bildoktor kompis, som sjekket den ut over natta. Startmotor med startsolenoid ble plukket ut og testet direkte på et batteri, null problemer funnet. Flere kabler ble etterisolert fordi de var helt nakne, noen kabler byttet helt og bilen startet som en drøm. Faktisk startet den mye bedre etter doktoren hadde fikset og mikset litt. Og så har bilen fungert fint igjen til fredag forrige uke.

Plutselig på morgenen igjen da, ny kuldeperiode og .. klikk. Nå skjønte jeg ingenting og bildoktorvennen funderer på om det kan være glipp under tenningsnøkkelen. Søndag startet bilen som om ingenting har skjedd igjen, og da hadde bilen stått siden fredag i konstant 10-15 minusgrader og nå uten motorvarmer og kupevarmer koblet til. Bilen har nok en gang startet fint og fungert helt fint.. til i dag.

I dag startet bilen fint på morgenen. Kjørte rundt litt for å lade opp batteriene og få bilen varm til en forandring, og plutselig merker jeg at måleren for motorturtallet ikke fungerer. Jeg har heller ikke blinklys eller framlykter. Og når jeg fikk parkert her på jobben prøvde jeg å vri om nøkkelen igjen etter å ha stoppet motoren. Ingenting skjedde. Ikke engang lamper i dashbord, eller klikk fra startmotoren. Dermed tenkte jeg at en sikring må ha gått i kjøringen, og at dette kanskje virket inn på startingen også. I første pause jogget jeg dermed bort til bilen, fikk opp panser og sjekket sikringene. En sikring så ut som den kanskje var ødelagt, foruten det virket alle å være hele. Jeg testet likevel å starte bilen og… den startet. Framlyktene tentes. Sjekket ikke blinkerne da, så det vet jeg ikke om fungerer men det indikerer jo at de burde det.

Så nå klør jeg meg i hodet. Det kanksje er glipp i tenningsnøkkelen likevel, så en krets brytes? Det eneste jeg ikke tviler på er at bilen må være en mann.


The Crown

Jeg har fått øynene opp for The Crown på Netflix. Jeg har alltid vært intressert i historie, men litt mindre intressert i sladder. Se og Hør har aldri gitt meg mye når det kommer til monarki rundtom, derimot liker jeg historiske fakta.

Jeg dro meg lenge for å se på The Crown, og så for meg det skulle være en sammenfatning av Se og Hør og andre avisers sladder-blask, men det viser seg at serien holder seg (relativt i alle fall) nær til fakta. Det er vanskelig for meg å se hva som skulle være fri diktning, hva som baserer seg i sladder og hva som er rene fakta her, men den stor del av det vi ser av handlinger er basert på fakta og historie. Mye av dialogen i det private er kanskje fri diktning, og samkvem mellom to personer i kongefamilien under 4 øyne kan være fri diktning, sladder eller betroelser som er lekket. Hva vet jeg?

Men fakta er at innenfor et par episoder ble jeg fanget inn. Serien skal ta for seg de første regjeringsårene til Dronning Elisabeth 2 av England, og de vansker hun møtte som svært ung regent ikke helt forberedt på sin rolle. I etterpåklokskapens lys kan vi sitte og rope til skjermen “nei, ta ikke den besluttinga” eller andre kommentarer, men hvem er vi å uttale oss om hvordan hun løste sine floker under sine unge år? Har ikke vi alle “driti på draget” når vi skulle ta våre første avgjørelser som voksne? Er det ikke mange av oss som selv i en anseelig alder gjør det fortsatt? Forskjellen er kanskje at jeg bæsjer på leggen med mine valg og kan gjøre om. Hun bæsjer på leggen og det får konsekvenser for hele Commonwealth. Forskjell, right?

Er serien historisk korrekt? Overlag er de større historiske hendelser ikke særlig hemmelig. Kan jeg pirke på det korrekte versus sladder her? Overhode ikke. Så mye har jeg ikke fulgt med i media om monarkiet i England. Selv om jeg husker at kongehuset der heter House of Windsor, mens jeg søren ikke kan huske “familienavnet” til norske kongefamilien engang. Pinlig pinlig. Men saken er.. jeg røres av serien. Jeg berøres sterkt av fremstillingen av Elisabeth som ung dronning. Jeg får lyst til å ta hånden hennes og si “du vil klare deg”. Jeg får lyst til å ruske opp i henne og si “vis litt balle nå!”, jeg får lyst til å si til henne at jeg skjønner hun ofte står i en helt umulig interessekonflikt. Som med hennes søster som ville gifte seg med en fraskilt mann. Elisabeth ville si ja. Kronen måtte si nei. Hvor forferdelig må ikke det være, å være overhode ikke bare for familien men for en hel nasjon OG religionen i den nasjonen, og du må knuse din søsters hjerte?

Så. Her sitter jeg, og tripper etter neste sesong.


Alt man lærer med alderen

Mens min mormor enda levde ble hun stolt som bare det når jeg ville teste Hardangersøm. Jeg satt og laget en firkantet liten brikke med hvitt garn og telte ruter, og klippet ut hullene mellom og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg ønsket å gi opp. Men jeg kom meg gjennom det, det var en av de enkleste form for mønster hun kunne finne. Og hun så stolt som om hun hadde gjort det selv. Hun var like stolt når jeg prøvde å sy en liten brikke med nissemotiv i korssting. Og når jeg prøvde å hekle og strikke.

Mormor var alltid ivrig med håndarbeide. Jeg husker det alltid fantes ett eller annet hun holdt på med. Mamma holder også på, fremst med mønsterstrikking som er hennes store pasjon. Selv er jeg ikke overdrevent pasjonert med håndarbeide, men jeg synes det er koselig å holde på med noe, og jeg liker å kunne det grunnleggende så jeg har en mulighet for å lage gaver selv.

Noe jeg angrer på er at jeg ikke viste mer interesse når mormor forsøkte vise meg småting for så mange år siden. Interessen fantes ikke helt på den tiden, jeg var rett og slett ung og dum! Nå er det for sent å få ta del av den enorme kunnskapen hun satt på nå når interessen i det hele tatt er der. Og dermed føler jeg at jeg tyr til min kjære mamma for forklaringer på mønster og er lykkelig for at mamma har interesse OG kunnskap. Selv om mamma holder seg mest til strikkepinner kan hun mer enn nok av hekling og vet eksakt hvordan ting skal gjøres, og hun kan å forklare mønster for ukyndig datter i et helt annet land.

I dag har jeg tovet mitt første par tøfler. Det er julegave til J. Takket være min mors forklaringer over facebook-chatt og gode råd er tøflene nå ferdige. Helt alvorlig hadde jeg ikke klart å følge mønstret uten henne, fordi jeg mangler grunnleggende kunnskap om strikkemønstertermer! Takk Mamma!