Alt man lærer med alderen

Mens min mormor enda levde ble hun stolt som bare det når jeg ville teste Hardangersøm. Jeg satt og laget en firkantet liten brikke med hvitt garn og telte ruter, og klippet ut hullene mellom og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg ønsket å gi opp. Men jeg kom meg gjennom det, det var en av de enkleste form for mønster hun kunne finne. Og hun så stolt som om hun hadde gjort det selv. Hun var like stolt når jeg prøvde å sy en liten brikke med nissemotiv i korssting. Og når jeg prøvde å hekle og strikke.

Mormor var alltid ivrig med håndarbeide. Jeg husker det alltid fantes ett eller annet hun holdt på med. Mamma holder også på, fremst med mønsterstrikking som er hennes store pasjon. Selv er jeg ikke overdrevent pasjonert med håndarbeide, men jeg synes det er koselig å holde på med noe, og jeg liker å kunne det grunnleggende så jeg har en mulighet for å lage gaver selv.

Noe jeg angrer på er at jeg ikke viste mer interesse når mormor forsøkte vise meg småting for så mange år siden. Interessen fantes ikke helt på den tiden, jeg var rett og slett ung og dum! Nå er det for sent å få ta del av den enorme kunnskapen hun satt på nå når interessen i det hele tatt er der. Og dermed føler jeg at jeg tyr til min kjære mamma for forklaringer på mønster og er lykkelig for at mamma har interesse OG kunnskap. Selv om mamma holder seg mest til strikkepinner kan hun mer enn nok av hekling og vet eksakt hvordan ting skal gjøres, og hun kan å forklare mønster for ukyndig datter i et helt annet land.

I dag har jeg tovet mitt første par tøfler. Det er julegave til J. Takket være min mors forklaringer over facebook-chatt og gode råd er tøflene nå ferdige. Helt alvorlig hadde jeg ikke klart å følge mønstret uten henne, fordi jeg mangler grunnleggende kunnskap om strikkemønstertermer! Takk Mamma!


Det begynner ved barnsben

Det begynner ved barnsben. Vi overser små tegn på overgrep fra våre barn med å le og synes det er søtt. Når de er så små at de ikke har noe språk er det jo litt vanskelig å forklare “nei, om hun ikke vil ha en kos, så vil hun jo ikke ha den. Da får du gi en til meg i stedet”. Men så fort barna utvikler språk og kan begynne å forstå er det på tide å begynne forklaringene. “Det er ikke moro å få trukket håret sitt. Liker du det om jeg lugger deg?” Eller lignende.

Det begynner med barnsben. Det er ikke ok fra noens side. #metoo har tatt av som en løpeild, og vi ser daglig overskrifter der kjendiser må beklage en hånd på et kne for 20 år siden, et klaps på rumpa for 30 år siden, og jeg synes at det kanskje går litt over stokk og stein når kjendiser blir fremstilt som monster fordi de som 20-åring klapset ei jente på rumpa for 25 år siden. Det er langt verre saker som også kommer frem i lyset derimot, og dette er et viktig tema å belyse.

Dog er det ikke bare jenter som utsettes. Jenter utsetter også. Mange gutter også blir krenket i deres intim-soner med et rumpeklyp eller at jenter presser seg opp mot dem på dansegulvet. Gutter er ikke 100% sex-dyr som blir glad for den type oppmerksomhet helt ukritisk. Mange gutter er faktisk i et forhold og ønsker det overhode ikke, hvor barmfager og flott du enn er.

Hva vil jeg frem til? Respekter andre menneskers kropper. En mannlig venn av meg er av den sorten som halv-fleipende spøker om at det er for lite seksuelle trakasserier mot han som person. Likevel skulle det aldri falle ham inn å klype ei jenterumpe eller pupp på spøk uten å være helt sikker på at jenta er med på den type spøk. Fra ham. Han respekterer tross sine flåsete kommentarer at ikke alle mennesker er ok med den type spøk, og han gjør aldri noe mot noen som han ikke vet er godkjent fra hans side. Skulle han i vanvare gå over en grense skulle han umiddelbart be om unnskyldning og deretter aldri gjøre det igjen. Og når sant skal sies tror jeg ikke han ønsker seg å bli seksuelt trakassert på ordentlig.

Vi kan alle i vanvare trampe over en grense. Mange mennesker er ok med en arm rundt skulderen i kameratskap, eller en klem. Men mange mennesker er svært intime av natur, mens andre mennesker er veldig var for kroppskontakt og synes det er for personlig til å deles med noen annen enn en livs partner, selv klemmer. Jeg har en annen venn som ganske tidlig i kameratskapet sa i fra “jeg er ingen klemme-person”. Selv om jeg selv personlig gjerne klemmer venner må jeg dermed respektere at han ikke liker dette selv. Det er det som kalles respekt. Mine vennskap er ikke avhengig av klemming hit og dit tross alt.

Vi mennesker er ikke tankelesere. I det minste de fleste av oss. Noen er dyktig på å lese kroppspråk og kan tilpasse seg uten at noe blir sagt, men for de fleste av oss gjelder en gylden regel: Noen må fortelle oss hvor grensen går. Når man møter nye mennesker og blir kjent med hverandre er det derfor ganske viktig å si i fra om grenser som er svært viktige for en. “Ingen kroppskontakt”grenser for eksempel. Jeg som jente kan ikke lukte meg til om en gutt/jente hater å få klemmer, selv om en forskrekket reaksjon med at gutten/jenta totalt stivner og drar seg unna når jeg klemmer på en vil gi meg et hint. Uten å ane om det har jeg dermed begått et mindre overgrep, men jeg har ikke fått en eneste sjanse til å unngå å begå dette overgrepet med at personen har gitt meg en form for beskjed. “jeg er ingen klemmeperson, men jeg digger å se film og slikt” er en bra måte å få sydd inn “no-hug” attityde.

Det er viktig å respektere andre rundt seg. Det er for meg også viktig å forsøke å være en god person. Jeg vil jo ikke krenke andre. Hverken med kommentarer eller oppførsel. Ubevisst kan det hende jeg gjør det likevel, fordi den andre oppfatter visse ord og handlinger som krenkende basert på tidligere opplevelser, eller ulik kultur og bakgrunn. Men det er jo ikke noe jeg kan noe for, spesielt når jeg ikke vet noe i forkant. Jeg forventer ikke at alle mennesker serverer hele livshistorien sin til alle de møter så alle får en sjanse til å unngå krenkelser. Derimot forventer jeg at andre har i baktanke at jeg og alle andre umulig kan vite hva de selv oppfatter som soleklare krenkelser.

Noen saker er ganske selvklare, i det minste for meg. En knyttneve midt i ansiktet. Gripe tak i kjønnsorgan, trekke ned klær, hindre noens frihet fysisk så de ikke kan komme unna, grovt krenkende kallenavn og så videre. For meg er dette ganske selvklart som krenkelser uansett hvilken kultur eller bakgrunn du kommer fra, eller hvilket kjønn du har. Det finnes andre mer subtile saker, sleng-kommentarer, en litt for vennlig og intim stryking på rygg, nakke og så videre. Og så er det slike handlinger som enkeltpersoner kan oppfatte som krenkende eller for intimt som er en vanlig sak for andre; Klemmer og kyss på kinnet og så videre.

Mennesker er vanskelige skapelser. Vi har et utrolig komplekst sosialt samspill, som farges av hvordan vi har vokst opp, hvilken oppdragelse vi har fått, hvilken kultur vi vokser opp i. I dag når kulturene blandes i alle land slik de gjør med folk som flytter rundt i verden for å finne jobb og trygghet blir det enda mer kompleks. Vi kan ikke basere våre handlinger kun på vår egen oppfattelse om hva som er rett og galt, vi må nå også ha i baktanke at en annen kulturs “rett og galt” kan være totalt annerledes fra vår egen. Jeg har funnet at nøkkelen for meg er å utgå fra at de fleste mennesker i verden er ikke ondskapsfulle beist som gjør alt de gjør 100% med vilje og med intensjonen å såre og krenke andre. De fleste mennesker er i bunn og grunn normale mennesker som handler i vanvare eller uten å tenke seg om. Og en sjelden gang handler de bevisst, men da gjerne som resultat av deres egen oppfattelse av å være krenket. Det er opp til meg å opplyse dem om at jeg følte meg krenket og lei meg som følge av deres handling. De kan umulig vite det ellers.


De små gleder i livet

Du finner dem overalt. Små og større gleder i livet. Vel og merke om du åpner øynene og ser ordentlig etter.

Det kan være noe så enkelt som at du har god mat i kjøleskapet. Råd til en flaske vin. At du har venner, familie, at du har funnet en favorittbok du stadig vender tilbake til. At du har en mor som strikker fantastiske skatter, at du har en kjæreste, at du har musikk du elsker å lytte til. Å kunne ta et bad, en god kopp te, å se en film på tv. Å kose på sin kattepus, å klappe på hunden sin. Å se ut over en verden av mennesker der mange kan overraske deg og de slemme heldigvis enda er i mindretall og ikke representativt for menneskerasen.

Noen ganger ramler gledene inn i fanget på deg, og overrumpler deg totalt med sitt blotte nærvær. Det skjedde meg i dag. Jeg kan telle mange av de små gledene over i hverdagen, men i dag fikk jeg beskjed at jeg nå er ansatt. Jeg har fått en jobb. I dag er en god dag.



Forskjell på skrekkfilmer og kultur

Jeg er svak for skrekkfilmer. Veldig svak. Jeg virkelig elsker en god skrekkfilm. Og merk at jeg er overhode ikke noen profesjonell filmsluker eller filmkritiker og alle mine kommende synspunkter er rett og slett bare mine egne refleksjoner.

Linda Hayden i Blood on Satan’s Claw

Men tydeligvis er det stor forskjell på definisjon av hva en bra skrekkfilm er. Mange mener man lager ikke skrekkfilmer like bra nå som man gjorde for 40 år siden for eksempel. Mange mener at 70-tallet var det store høydepunktet for skrekk og gru. Og jeg må si meg enig i at det finnes svært mange godbiter blant filmene fra den tiden. En favoritt jeg gjerne ser om og om igjen heter Blood on Satan’s claw og er fra 1971 med Linda Hayden i en av hovedrollene. Nå må jeg si at jeg generelt er glad i eldre britisk produksjon av mye rart, for eksempel foretrekker jeg enda BBC-produksjonen av Narnia-seriene fremfor de nylagede filmene. Jeg har sett to av de nye filmene og den andre fikk meg til å sette teen i halsen av frustrasjon og sinne pga sin vinkling vekk fra bøkene for å gjøre filmen mer spennende… Nei, jeg holder meg til BBC-produksjonen.

Mye av de eldre filmene var masseproduksjoner. Det haglet ulike Dracula-filmatiseringer for eksempel, se bare Christopher Lee som var stjerne i opptil flere av dem. Mange av dem så utsøkt dramatisk som film på 60 og 70tallet bare klarte å være med fantastisk dramatisk musikk, over-spilling teater-stil og horrible spesialeffekter. Men gjett om mange av dem hadde sjarm! Og det er vel nå i dag nostalgien i det hele som lar meg vende tilbake til dem. For det fantes utrolig mange eksempler på helt forferdelige filmer også, der jeg må nevne Nightmare Castle fra 1965. Ikke alt for fantastisk plot, ikke alt for mye penger i potten for å lage filmen, ikke helt fantastiske skuespillere… Og regissøren.. ja jeg skal ikke si noe mer. Jeg ble ikke imponert kan jeg si.

Samara fra The Ring 2002

Men så slo Asia inn på skrekkfronten. Asiatiske land kryr det av spøkelseshistorier, forbannelser hit og dit og de virkelig elsker å grøsse og bli vettskremt. Og jeg har merket meg en stor forskjell i når Hollywood lager en skrekkfilm og når en Asiatisk regissør gjør det. Det virker som om skrekkfilm som skrekkfilm, men for meg har det mye å si. I moderne tid føler jeg meg dumforklart når jeg ser amerikansk skrekk. Ta for eksempel Ringu fra 1998, en japansk skrekkfilm regissert av Hideo Nakata. I 2002 bestemte USA seg for å lage den på nytt. Nå skjer det støtt nyfilmatisering av filmer i alle retninger, noen ganger til det bedre men denne gangen ble jeg så skuffet at jeg kunne spy. Jeg så den japanske på TV først i 2002 fordi SVT bestemte seg for å sende den i anledning premiæren til den amerikanske. Når jeg siden så den amerikanske ble jeg bare sint. Jeg følte regissøren utgikk fra at alle som så på denne lå langt under gjennomsnitt på IQ, og de avvek historien.

Det er greit å gjøre forandringer på historien av og til, men med så mye forandringer synes jeg man heller burde sagt film med likhetstrekk og inspirert av, men ikke det samme som og så videre. Jeg synes forskjellene var for store fra historien til det de filmet. Jeg fikk ikke bruke hodet mitt, og fikk absolutt alt servert på sølvfat MED forklaringer av regissøren i den amerikanske. Jeg har gjennom-lidd nummer to også og blånektet å se om det finnes en nummer tre engang. For meg var disse filmene intet mindre enn ren søppel. Mange andre elsker dem, og det er jo flott at det finnes de som elsker dem. De kan få se dem alt de orker, men be ikke meg om å synes de er bra bare fordi facebook-siden har 2 millioner likes? (aner ikke hvor mye likes en eventuell side har sånn for the record ;) )

Sadako fra Ringu 1998

Den Japanske versjonen derimot vil alltid vinne for min smak. Regissørene til mange asiatiske skrekkfilmer spiller på psyket ditt. De viser ikke alt rett ut, du får ikke se så mye nødvendigvis og det er ikke på grunn av mangel på spesialeffekter. Når de skulle lage Aliens bestemte de at skrekkmonsteret skulle ikke ha øyne, og ekstremt masse tenner. Pluss at du bare fikk små glimt her og der underveis i filmen. Fantastisk! Se bare på bildet fra The Ring og Ringu. Begge viser hovedskrekken i hver sin film. Amerikanske Samara ser du nesten hele ansiktet på, og hun er ei ung jente. Sadako fra Ringu… ser du bare et øye. Og jeg grøsser frydefullt fordi øyet åpenbart ikke er helt menneskelig. Hvordan ser resten av ansiktet ut? Regissøren nekter å vise meg det, og fantasien min fungerer litt for bra!

Det er relativt lite musikk i mange asiatiske skrekkfilmer. Likevel klarer de skape en egen stemning med den musikken de velger. Mitt inntrykk av asiatisk kultur generelt er at alt er svært gjennomført. Ta Japan for eksempel, bare det å pakke inn en gave er en hel prosess, for ikke å snakke om å overrekke den, takke for den og pakke den opp. Alt blir en seremoni og skal gjennomføres helt perfekt. Det føles litt for meg som at regissørene også skaper film med den samme eksepsjonelle perfeksjonisme, vel og merke i deres øyne. Deres mål er den perfekte innpakking, overrekkelse og utpakking. Det virker som de stiller samme krav på seg selv å klare å skape den perfekte film som de stiller til alle andre aspekter av sin kultur. Det føles ikke helt som Hollywood etterstreber like mye kvalitet helt enkelt. Likevel er det svært mange riktig gode skrekkfilmer som kommer også fra Hollywood.

Også når vi nevner filmer som The Grudge versus Ju-On synes jeg de asiatiske vinner. De gjorde det bra med “Buffy” i hovedrollen til den amerikanske verjsonen, pluss at de holdt seg relativt mye til historien fra orginalen, men jeg venta liksom hele tiden å se Spike stikke huet inn for å spørre om Buffy trengte litt hjelp. Bakdelen for Sarah Michelle Gellar er jo at hun spilte Buffy såpass lenge. Jeg har litt samme reaksjonen til Daniel Radcliff når jeg så han i Woman in Black. Jeg venta hele tiden han skulle hale frem en tryllestav og si Alohamora til den låste døra i begynnelsen… ^^ Kan jo være fordi når jeg så på Woman in Black hadde jeg sett alle Harry Potterfilmene MINST 8 ganger hver. Minst. Litt vanskelig for meg å løsrive meg fra Harry Potter som ser ut som Daniel Radcliff, og at han plutselig spiller en annen type mann i en annen type film. Filmen var forøvrig en svært bra skrekkfilm også bare for å tillegges. Selv om jeg venta tryllestaver overalt.

Det jeg tror er viktigst for meg er at en regissør for skrekkfilm faktisk presenterer pakken ut fra at jeg er et vanlig tenkende menneske som kan dra egne konklusjoner, og overlater en del til min fantasi. Det finnes ingenting som kan skremme meg selv mer enn det jeg fantaserer sammen helt på egenhånd når jeg føler jeg får 10 puslespillbiter av et bilde på 1000 biter. Jeg legger enkelt til biter selv og overgår hva enhver regissør hadde klart å lage med hva jeg selv ser i hodet mitt. Med tanke på hvor velutviklet min fantasi faktisk er, blir det vanskelig for en regissør å overgå den. Innimellom lykkes de, som regissøren bak Ringu, Ju-On, Tale of two sisters, og serien Whispering Corridoors bare for å nevne noen.


Det tok bare to år….

…Men nå har mangoplanten fått ny krukke! Jeg har mast på J i to år om at den må ha ny potte. For litt over 3 år siden forsøkte vi å plante en mangokjerne da en lett overmoden mango vi skulle spise viste seg å inneholde en kjerne som hadde sprukket opp og hadde en liten spire. Den tok seg, og det kom fort søte små skudd og blader opp. Den hadde først en ganske liten krukke og fikk senere den største terakottakrukka vi hadde etter knappe halvåret.

Som sagt, for to år siden sa jeg at nå er det på høy tid å skaffe ny krukke til den. Den begynte å se litt lei seg ut, blader falt av og den setter nye skudd som dør nesten like fort. J var enig, men ville ha minst 8 fingre med i spillet siden han ser på mangoen som sin lille plantebaby, og har ikke riktig stolt på at jeg finner en bra krukke på egenhånd.

Litt trist mango har kanskje fått litt glad følelse i røttene sine?

Mango har kilformet rot, den trenger krukke noe dypere enn bred, og ikke “kvadratisk” som så mange andre planter, pluss at den krever ganske store krukker. Dermed er den litt som orchideer som også trenger svært høy krukke. Å finne ny blomsterkrukke i lille Ljusdal er dermed ikke helt det letteste. I to år har det dermed rent ut i sanden å finne krukke siden J ville ha den oppgaven på seg selv. I dag fikk jeg temmelig nok og gikk bestemt inn på Kjelles i Hudiksvall. Og de hadde krukke. Jeg var alt på vei til å kjøpe den når J forlangte jeg skulle pause dette og vente med kjøpet til jeg hadde hentet han og han kunne være med. Som sagt så gjort, og han godkjente mitt valg av krukke. Endelig har vår triste mango fått ny og mer passende jord, samt ny og større krukke så den har plass å utfolde seg en stund til!

Som sagt krever mango ganske store krukker. Temmelig snart må vi nok begynne å kjøpe hagekrukker for å finne store nok, selv om jeg nok kommer til å holde det til plastkrukke for vekt og pris. J hadde tenkt å kjøpe en selvvanningskrukke til den, men etter litt internettsøk i dag fant vi ut at det nok ikke er det lureste. Mango skal ha veldrenert potte og jord, jorda skal være fuktig men aldrig rett ut våt, og vi ble i grunnen enig at vi får nok holde oss til plastkrukke med fat for å være sikker på at vannet aldri går over lecakulene i bunnen. I tillegg skal mango ha svært sur jord, PH3,5 opp til rundt 5, så vi tigget til oss litt Sitrus-jord også for å kunne bytte en stor del av jorda med relativt sur jord. Utover dette skal den gjødsles med vanlig plantenæring, så der trenger vi ikke ta til noe større tiltak.

Vi får se om ikke mangoen klarer seg bedre nå. Etter to år fikk jeg endelig lov til å kjøpe en blomsterpære til den i det minste, så denne vinteren som var fikk den litt lyshjelp fra blomsterpære. Noe fint oppheng har jeg ikke, bare en lampesokkel med oppheng og lang ledning, samt en timer som står i stikkontakten, men hei; Det funker jo!

 

Om du er intressert i å prøve deg på mango, avocado eller lignende fant jeg en fin side som samler mye nyttig informasjon. Denne sier ikke så mye om PH og slikt som plantene ønsker seg, men om man legger seg på rundt ph 4-5 er de fleste frukttrær ganske fornøyde. Sitrus-jorda er knallfin for det meste av frukttrær som sitron, appelsin, mandarin, klementin, mango, papaya osv.


“Nei.. klesvaska får vente, jeg orker den ikke”

Jeg satt og flirte litt for meg selv her mens jeg chattet med en venn. Vi snakket om husarbeide, og at jeg føler jeg har jobbet som en hest de to siste ukene med storrengjøring omtrent overalt, inkludert å vaske en “ny” sofa vi har arvet. Og så slo tanken meg hvor bortskjemt jeg faktisk er. Sånn egentlig.

La oss gå tilbake til før i verden, før elektrisiteten kom. Ja kanskje til og med litt etter, for alle fikk jo ikke elektrisitet som standard umiddelbart. Hvordan gjorde man husarbeide da?

Bildet er lånt fra Wikipedia Commons.

La oss ta en gjennomsnittlig gårdskjerring. 100% jobb som gårdskjerring, med dyra og grønnsaker, frukt og grønt ute i hagen. Og alt fra 5 til 20 unger hengende i skjørtene, gjerne også gravid på kjøpet. En mann som var travelt opptatt på åker, eng og i skog med sin del av gårdsarbeidet, og som kom hjem og ventet mat på bordet når han slang laddene på en fotskammel. Hustruene på den tiden hadde altså mer enn 8 timers arbeidsdag, det var arbeide fra soloppgang til solnedgang enten med gårdsarbeide eller mat. I tillegg til husarbeide. Og tro ikke de hadde oppvaskmaskin, vaskemaskin eller støvsuger. Her ble alt gjort analogt. Skurebrett og stamp. Koke vann for å ha til oppvask i den grad man gjorde det. (Lurer på hvor mange som til hverdags hadde sin egen skål, sitt eget fat, sin egen skje og kniv, og bare slikket det rent i stedet for å vaske det?) Koke vann til å vaske klær. All mat måtte lages fra bunn. Bake brød gjorde man kvelden før fordi nesten alle brukte surdeig. Og ville man ha syltetøy var det ut i skogen og løpe rundt, ikke noe kjøpe poser med frosne bær for å late som man er husmor ved å koke bær noen andre hadde plukket. Ville du ha saft kokte du det sjøl. Ville du ha ost måtte den ystes. Smør måtte kjernes. Get my drift?

Og i dag? Vi jobber 8 arbeidstimer her i Sverige, 7,5 i Norge. Vi har altså kortere arbeidsdag og mer tid til å gjøre husarbeide som er enklere å gjøre enn noensinne. Vi får til og med kjøpt roboter som støvsuger eller vasker gulv. Eller klipper gress for den delen. Vi har oppvaskmaskiner overalt, vaskemaskiner, tørketromler, vi vrir på ei kran og får varmt vann vi slipper koke om vi nå tar oppvaska sjøl. “Klesvaska får vente, jeg orker den ikke”? Jeg trenger jo ikke gjøre et døtt egentlig. Jeg slenger klærne inn i en maskin, har litt såpe på rett sted og trykker på et par knapper mens jeg kan legge beina opp i sofaen og pille navleludd om jeg vil. Og så må jeg henge den opp, jeg har ikke tørketrommel. “jeg orker den ikke”? Det er nok for min del en mental sak 99% av gangene. Det er jo egentlig ingen jobb å gjøre i det hele tatt. (Misforstå meg rett, mange orker den ikke av gyldige grunner, for eksempel helse). For meg står det nok ganske mye på at jeg burde si “nei, klesvaska får vente, jeg gidder den ikke”. Fordi det er faktisk ganske sjeldent jeg ikke orker. Egentlig. Jeg har bare andre ting jeg heller vil gjøre i stedet for husarbeide.

Og med det sagt, skal jeg gå og henge opp klesvaska. For jeg orker faktisk, selv om det å titte tv-serier er såååå mye mer spennende og gøy! ;)


Støtteforing av ville dyr

Alle har vi vel løpt til endene med brødskalker, eller slenger ut brødsmuler til fugler. Vi gjør det fordi “alle” gjør det, og det er jo så koselig.

Saken er at brød inneholder ekstremt lite næring for spesielt ender. Resultatet av å fore dem med brød – Særlig andunger – er faktisk at de utvikler næringsmangel. De synes det er svært godt, og stapper gjerne nebbet grundig og vel, men saken er at det finnes mange andre saker du kan mate ender med som faktisk gir dem næring de kan ta til seg også:
Kokt eller ukokt ris, alle typer fuglefrø, andefor om du vil være så snill å kjøpe spesialisert mat, erter, melorm, meitemark, hakket salat eller hakkede grønnsaker av alle sorter er mye bedre å gi til ender enn brødbiter. Hakket salat og hakkede grønnsaker (eller skrell og avkapp samt matrester fra grønnsaker) er også genialt å legge ut til rådyrene.

Mange vil gjerne gi høy til rådyrene. Saken er at magene deres kan vanskelig håndtere tørket gress, og om de må venne seg til det sakte men sikkert for ikke å få forstoppelse, kolikk eller tarmslyng som vil ta livet av dem særdeles smertefullt. Om det kommer rådyr “langveisfra” som ikke er vant til høy kan de risikere dette. De tåler enda dårligere brødmat selv om en skarve brødskalk neppe kan ta livet av lille Bambi, jeg råder dere likevel til å gi mat som Bambi kan kose seg med uten å få problemer med magen sin. Hensikten med å støttemate litt er jo ikke å skape problemer tross alt. Silogress er mye bedre for rådyrenes mage enn høyet, men om du vil gi høy må du passe på at det er særdeles fint og ikke grovt. Gi også små mengder av høyet. Alle sorter rotfrukter er flott å gi, strimle det eller kapp i relativt små biter (de har små munner i motsetning til for eksempel hester), så bitene må jo da være små. En jeg kjente brukte en liten fliskutter til å lage rotfrukts-flis til rådyrene for eksempel. Det går også å få kjøpt sekker med kraftfor for vilt.

Har du mye trær eller hugger ned buskas av rogn eller osp for eksempel er lauet fra dette noe både rådyr og elg liker, i stedet for å brenne dette kan du jo passe på å legge det ut på lysninger i skogen slik at de kan spise opp lauet. Også andre trær/busker som bjørk, vier, selje, rogn, osp og hegg. Hugger du ned kratt, klipper grener og slikt i egen skog eller i hagen kan du jo legge ut dette på lysninger i skog slik at elg og rådyr kan dra nytte av det.

Det viktigste er at om du velger å begynne å mate dyrene regelmessig er det viktig å fortsette gjennom hele vinteren helt til det begynner å spire på vårparten, slik at ikke dyrene holder seg ved den plassen de har vennet seg til å få mat og dermed ikke søker seg videre til andre matkilder i tide. Om du slenger ut en runde med busk og sly en enkel gang betyr ikke det at dyrene forventer å finne en sånn fin haug også dagen etter, men har du matet regelmessig noen uker venner de seg til å finne mat der du har lagt det. Det er da du må fortsette å legge ut noe i det minste, selv om det kanskje ikke er enorme mengder hver enkelt gang. Om du vet du har fire rådyr i nabolaget og legger ut et kilo eller to med silogress hver dag for eksempel er det en stor støtte for dem. Det er et sted der de kan få litt næring i kroppen uten å kjempe mot tung snø overalt for å få den. Dersom jeg i fremtiden bor slik til at jeg kan støttefore rådyrene vil jeg nok gjerne gjøre det selv i det minste.


Phillip’s House eller Fillipen

Skjønt, dere har vel hørt om den som Todalshytta og ikke Philip’s House! I 1901 hadde Ethelbert Lort-Phillips skaffet seg jakt og fiskerett på 10 år i Norge, og oppførte fire større hytter til eget bruk. Disse lånte/leide han også ut til venner og bekjente, på denne tiden var det jo ikke campingplasser overalt for ivrige sportsfiskere som kom til Norge for å fiske laks. Hans hustru Lady Louise Jane Forbes Lort-Phillips sto for arkitekturen og tegnet hytta, og lokale arbeidere førte byggverket opp. Og resultatet?

Intet mindre enn magisk! Hytta er fantastisk, vakker, har en nasjonalromantisk beliggenhet.. og er tilgjengelig for almuen! I dag eies hytta nemlig av KNT, de kjøpte den i 1947- 4 år etter Ethelberts død – og har eid den siden. Nå kan du leie rom, spise måltider og slappe av i disse herlige omgivelsene. Og fiske laks, da de selvklart også selger lisenser til elva. Og her slapper vi av i kveld! J står i elva og kaster for å få en laks eller fler, og jeg sitter her på rommet og blogger etter å ha løpt sammen med han i elva og filmet med actionkameraet.

Rommene er ikke spesielt dyre, man betaler per person. 360 kroner per person er ikke så ille for koselig rom, fantastisk utsikt og gode senger. Og maten er fantastisk, vi har testet middagen og kan ikke annet enn å skryte av den. Dusjfacilitetene er rene og velholdte, og sanitæren likeså. Dere skal slippe toalett og dusjbilder dog ;)

Kan ikke annet enn å skryte av denne hytta så langt.


Djevelfrosken!

Dere som har kjent meg lenge vet at jeg siden svært ung var opptatt av dinosaurier, i sjette klasse skrev jeg en frivillig særoppgave om akkurat dinosaurier og satt med leksikon i timevis for å skrive og tegne av bilder. Jeg brukte bakepapir og tegnet av før jeg la bakepapiret andre vei og fulgte strekene igjen.

Jeg valgte til og med et internet-nick på IRC T-Rex fra tyrannosaurus rex selv om alle trodde jeg var en gutt som digget Marc Bolan og T-Rex. Jeg kjente ikke engang til det bandet når jeg valgte nicket mitt. Etter en tid “moderniserte” jeg det til Rexy. Resten der er historie.

Uansett, min interesse for Dinosaurier og den tidsalderen på jorden har ikke minsket. Lenge hadde jeg en nettside der jeg samlet fakta om dinosaurier. Jeg kanskje skulle blåse liv i det enda, jeg tror jeg har alle html-sidene i behold med bilder og alt så jeg kan kopiere det inn til en underside her om jeg skulle føle for det. Eller jeg bare lager en under-side for det. Hva tror dere? ;)

Nåvel, i dag satt jeg og tittet på en dokumentarserie som heter Dinosaur Revolution. Dinosauriene var ikke de eneste dyrene som vokste til kjemper. På den tiden hadde de en frosk på størrelse med en mann som kaltes djevelfrosken, Devils Frog. Eller Beelzebufo er vel det “korrekte” navnet.

Fast Facts

Type:
Prehistoric
Diet:
Carnivore
Size:
16 in (41 cm)
Weight:
10 lbs (4.5 kg)
Did you know?
Ceratophyrines, living descendants of the devil frog, are sometimes called “Pac-Man frogs,” because their round shape and oversized mouth resembles the old video game character.
Relative:
Size relative to a 6-ft (2-m) man

Ganske real frosk, er dere ikke enig? ;) Kanskje jeg skulle gjøre alvor av å lage dinosaur-faktasiden min igjen? Hva mener dere? Jada jeg vet, det finnes ørten andre faktasider der ute.

Djevelfrosken foran en penn og en tegning av dagens nålevende kjente største frosk Madagaskarfrosken ;) Litt størrelsesforksjell!