Mat til St.Hans!

Vi kanskje ikke har så enorme tradisjoner rundt midsommer som svenskene på andre siden av grensa (for dere vel og merke.. jeg bor jo her!) har, men selvklart har også vi tradisjoner på mat til St.Hans.

I dag er det vanlig for de fleste å spise grillet mat på St.Hans, og vi tenner bål. Noen griller på griller mens andre stikker pølsa på en pinne rett over bålet. Vi kanskje til og med flesker til med potetsalat og pinnebrød eller noe annet snasent å ha ved siden av grillpølse full av sot og røyksmak. Ingenting er vel bedre enn røyksmakende pølser? Spesielt siden røyken fra bålet gjør våre blodsugne, ubudne gjester litt mindre ivrige rundt oss ettersom kvelden senker seg.

Men grillmat er jo ikke en gammel norsk tradisjon. Ingen er vel så ivrige på å grille nå som nordmenn, med sesong som egentlig aldri tar slutt (vi er ivrige på vintergrilling også, hvem bryr seg at man får måke seg ned til bakken så grillen kan stå støtt?), men det er likevel ikke en gammel skikk.

Fra gammelt av er det rømmegrøt som ble servert til St.Hans. Enda tidligere var det midstommerblotet som sto på kalenderen med 28 dager fyll og fest. Ettersom kristendommen tok sin rot i landet ble drukkenskapen dysset ned og de umoralske leker og danser ble faset ut for mer lavmælt tilbedelse av St. Hans, Johannes Døperen. Bondelandet Norge spiste jo grøt i alle former, og rømmegrøten var jo da forbeholdt fest og finere tider, og det var denne grøten man laget og nøt på St.Hans. Og til bryllup, dåp, begravelser og andre festlige lag av de litt mer oppstasede feiringene.

Annen overtro som sprang frem hadde med å forutse kommende år. Ugifte piker skulle plukke 7 ulike markblomster. Noen skulle binde de som en krans, andre skulle bare knyte de sammen i en bukett. Noen var så strikte at man skulle klatre over 7 skigarder og plukke de ved 7 ulike veikors også bare for å gjøre det ekstra vanskelig. Men om man klarte få til alt dette skulle man få drømme om den man skulle gifte seg med. Noen tok så lett på det at man bare behøvde å sove i et hus som sto over en underjordisk rennende bekk. De fleste tydde til blomster siden på den tiden var det ikke bare-bare å vite hvor alle usynlige bekker gikk.

Men rømmegrøten da. Den måtte være knakende god, for nå la man grunnen for kommende sommer og høst, og avlingen der. Man skulle dele med gårdsnissen, og rikelig skulle han få så han ble feit i skjegget og glad i hud, mye av ølet skulle han også få så han ble virkelig fnisete. Dermed ville du få mye hjelp av han frem til jul når neste bestikkelse kom. Og for å få en virkelig god rømmegrøt måtte man ha den beste melka. Og ved siden av rømmegrøten skulle du gjerne ha flatbrød, lefse og gjerne spekemat også!

Rømmegrøt for 8 porsjoner:

0,5 liter fløte
0,5 liter ekte seterrømme
100 gram hvetemel
1 liter helmelk
1 dl risengryn eller semulegryn (var mest semulegryn i gamle dager)
2-3 dl kulturmelk/kefir
2 ts salt.

Kok opp rømme og fløte og la det småkoke på middels varme under lokk kanskje 10 minutter. Rør så inn melet og la det putre til melsmaken forsinner, kanskje 5 minutter. Skum av alt smør som nå kommer frem og ha i en egen skål. Kok opp melka og grynene til grøt i separat gryte, og rør så inn rømmefløten sist. La det få ett oppkok og tilsett så salt og kefir eller kulturmelk.

Server det med smørøye av smøret du skummet av, sukker og kanel. Og gjerne spekemat ved siden av!

juni 21, 2018

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.