Jeg husker den gaven jeg tror har betydd det meste for meg. Jeg var vel 4 år eller noe sånt når jeg begynte mase på mine foreldre om hund. Men svaret, det var at det hadde vi ikke tid, penger etc til. Men jeg gav ikke opp, så jeg fortsatt og mase jeg om å få meg en hund.
Når jeg fylte 8 år, fikk jeg nok det som så ut som verdens rareste og tidenes kjedeligste bursdagsgave. Trodde jeg i alle fall. Det var en konvolutt, som så ut som om den hadde ingenting i seg. Kjenner jeg meg rett var jeg nok litt av et spørsmålstegn da. Men jeg åpnet da denne kjedelige konvolutten, og der inne var det en tegning..
Ja, du gjettet riktig. Det var tegning av en hund. Du kan tro jeg jubla når jeg skjønte hva det var. Hvorfor konvolutt med tegning lurer du på? Jo fordi valpene ikke var gamle nok til å dra noe sted. Isteden dro vi noen dager etterpå for å hilse på valpene, og det ble flere besøk. Jeg fikk velge valp, men det var han som valgte meg. Chico som han ble hetende levde i 16 år, og er nok den gaven jeg aldri kommer til å glemme.
