Finsk sima til valborgsmesse

Sima er en drikk de lager (eller kjøper) i finland til valborgsmesse hvert år. Det er en lettgjæra drikk med minimal eller ingen alkoholmengde (normalt like mye alkohol som kefir), men som bobler lett omtrent som brus. Den karboniseres under en ukes tid med hjelp av rosiner!

For 4 liter vann behøver du:

5dl brunt farin, 6 dl strøsukker (du kan minske brunt og øke på vanlig sukker om du vil ha lysere farge), 2 sitroner, en eller to ertestore biter søt gjær. Og litt rosiner til flaskene.

Varm opp tre liter vann og rør sukkeret inn. Skvis safta fra sitronen inn. Ha i den siste litern for å senke temperaturen til 37-38 grader. Ta av noen dl av væska og rør inn gjæren før du blander det i resten av væska. Og så lar du det stå i romtemp i 24 timer.

Etter 24 timer må du avbryte gjæringa om du vil ha den barnevennlig. Ta kokte flasker og fordel en til to ts sukker i hver flaske og minst to til tre rosiner. Rosinene er indikator på når sima er ferdig. Øs forsiktig over på flaskene for å unngå gjær som har sunket til bunnen. Forsegle ikke flaskene hardt, vi valgte å tape glad plast over tuten så ikke flaskene sprekker av overtrykk. Du kan åpne de noen ganger i døgnet for å slippe ut trykk ellers.

La de stå mørkt og svalt 3-7 dager. Sima er ferdig når alle rosinene flyter. Det blir ikke så mye bobler som i brus, men nok til at det føler oppfriskende.

Riktig god fiskemat

Både jeg og J er svært glade i fiskemat. Noe fiskemat er bedre enn annen så klart, og visse sorter fisk klasses som “kattemat” mens andre er “ja, får vi ikke noe annet og vi ikke har mat går det vel ned”. Likevel synes jeg Sverige har mindre å by på av “ferdig” fiskemat enn Norge. I Svenske butikker finner man “fiskeboller”. De kan ikke sammenlignes med bjellans fiskeboller, dette er bittesmå delikate klinkekuler som man får i en enporsjonsboks, gjerne med saus. Ikke for det, de smaker ganske godt, og det er greit å åpne en boks eller fler med fiskeboller som alt finnes i hvit dillsaus.

Men jeg savner likevel store fiskeboller, en real munnfull som ikke passer i min lille munn i alle fall, og i hvit karrysaus sånn som jeg vokste opp med å spise i barndommen. Som barn fikk vi så lenge vi bodde nordpå ekspresspakker med fisk fra morfar og mormor, hel fisk, fiskekoteletter, biter, fileter og you name it, og mormor hadde laget fiskekaker, fiskeboller og fiskepudding og sendt. Det er noe eget med fersk hjemmelaget fiskemat, og jeg kan ikke si jeg finner så mye utvalg utover fersk eller frossen hel fisk, fileter eller biter her i Sveirge. Ja foruten de søte små fiskeklinkekulene da.

Du kan lage mye god fiskemat bare basert på fersk eller frossen fisk i bit, hel fisk eller fileter så klart, men nå som både jeg og J gjerne fisker selv har vi spist mye god fiskemat i vinter. Vi har vært heldige og fått noen ørreter, regnbueørreter og røyer, og et par abborer også. Sagapus er svært glad når vi går avgårde med fiskesaker på ryggen, og enda gladere når vi kommer hjem. Det er nemlig ofte vi tar med en eller to små aborrer til henne, og koker de før vi omsorgsfullt renser bort bein og skinn før hun får fråtse. Pus er like glad i fisk som vi er, om ikke enda mer glad. Og aborre er en takknemlig fisk å fiske.

Men små aborrer må man ha veldig mange av før man får noe fiskekjøtt å snakke om, og du kan glemme å lage fiskebiter du maler opp til fiskefarse av en liten aborre. Det er praktisk med litt større fisk da, 2kg og større, og her i innlandet må vi nok over på gjedde før vi har noe størrelse å snakke om. Jeg er slett ikke vant til gjedde. Jeg har ingen anelse hvordan jeg skal tilberede en slik fisk som i utgangspunktet ikke kalles “delikat” hverken i kjøtt eller smak, og har forsøkt lage ovns-dampet gjedde kun en gang med noe blandet resultat. Tydeligvis skal gjedde være god å lage gjeddekaker av, så jeg skal prøve meg på det også. Jeg har bevæpnet meg med en liten spiss nebbtang for å dra ut bein fra fileter, og dette er utprøvd på to stykk filet-middager av regnbueørret og vanlig ørret med stor suksess.

På tallerkenen: Salats-erter, plometomater, agurk, rårevet gulrot, dampede poteter med dill og sitronsaus, samt karryrøra dere leser om under, alt sammen med ovnsbakt ørret.

Jeg oppdaget også en lett liten blanding som høyde en fiskemiddag til for meg nye uanede høyder: Løk, purreløk, sopp og squash stekt i ganske mye smør på middels temperatur en lengre stund, alt krydret med bittelitt salt og en akkurat passelig mengde karry for å få en god karrysmak som ikke brenner opp tunga di. For meg betydde det tre fire små dryss og mye røring så karryen blanda seg med smøret og dekket alt i stekepanna. Smaken blir akkurat så sterk som du vil ha om du selv smaker til med karry til du er fornøyd. Jeg synes dette var utrolig godt å ha ved siden av fisk, og jeg har testet det ved siden av både regnbue, røye og vanlig ørret med stor suksess. Jeg kan også tenke meg dette skulle smake godt ved siden av nesten hvilken som helst fisk, uansett tilberedningsmetode, så jeg skal virkelig bruke denne for alt det er verd.

Når det kommer til fiskeretter uten å bruke et helt stykke fisk er jeg veldig glad i fiskegrateng. Og det finnes jo et stort antall ulike oppskrifter man kan prøve ut. Jeg er litt for glad i den fiskegratengen jeg har vokst opp med og er ikke så aldeles begeistra for hummersauser og slikt som de er så glad i her i Sverige. For meg er det fantastisk med god og enjel hvit saus, til nød bechamel-saus om jeg er lat og ikke orker lage egen, kokt fisk helst uten ben, potetbiter og brødstrø. Jeg husker vi ofte hadde makaroni også i fiskegratengen så jeg kan gjerne ta litt kokt makaroni i også, og kanskje også noen biter gulrot om jeg har igjen kokt gulrot fra en middag dagen før. For meg er nemlig fiskegrateng akkurat det: En måte å bruke opp matrester fra kokt fisk med kokt potet (og gulrot). I fjor når Jaakko fikk sin aller første torsk var det en søt liten sak på 2-3 kilo et sted, og når jeg spurte hvordan han ville ha den tillaget ba han om å få smake fiskegrateng. Så da tok fiskegratengen litt lenger tid å lage siden jeg måtte koke opp fisken først. Men siden han ba om fiskegrateng fikk han selvklart det.

Fiskepudding er vel egentlig bare fiskeverdens svar på meatloaf, kjøttpudding, og for meg serveres den skåret i skiver med saus og grønnsaker samt potet ved siden av. Fiskekaker har jeg spist skremmende lite av etter jeg flyttet hjemmefra, og det er sjelden du kan finne dem her i Sverige. Som regel laget vi dem med en brun saus til i motsetning til det meste annen fiskemat, men jeg kan tenke meg at de smaker like godt med noen form av karrysaus, eller helt uten bare med litt løk frest i smør på toppen også. Jeg husker mormor laget opp store mengder, stekte i stekepanne for nedfrysning i porsjons-poser for så å enten bare kyle i ei gryte med brunsaus for å varme dem opp til middagen, eller de ble varmet etter tining i stekepanne eller i langpanne i ovnen slik man ofte lager karbonader i dag.

Jeg har nå sendt en melding til min kjære mor som besitter mange oppskrifter jeg ikke har, og tigget oppskrifter etter enten henne eller min mormor så jeg kan begynne å utnytte våre fiskefangster her hjemme til noe mer enn ovnsbakte og stekepannestekte saker. Fiskekaker for eksempel er tross alt noe jeg kan lage og fryse ned i porsjonspakker slik min mormor gjorde, og dermed ha en noe mer lettvindt fiskemiddag å ta opp av fryseren på late arbeidsdager, og det samme kan man gjøre med fiskeboller og porsjonsbiter med fiskekaker.

 

Og brått var sjokoladen hvit.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har oppbevart sjokoladen min i et skap og plukket den frem bare for å oppdage den har blitt hvitaktig på overflaten. Den første gang jeg så det ble jeg svært skeptisk og kastet hele sjokoladen, andre ganger har jeg forsiktig smakt på en bit og oppdaget det smaker mer eller mindre akkurat slik det skal. Noen har sagt sjokoladen har blitt “gammel” og dermed er helt uspiselig mens andre har ment at tull, sjokolade blir “aldri” ødelagt.

Selvklart har jeg vært nysgjerrig, og med dagens informasjonsflom på internet er det lett å finne svaret: Det er helt ufarlig.

Det er to grunner for at sjokoladen blir hvit på overflaten. Enten har den vært oppbevart tørt og dermed “svetter” sjokoladen litt av kakaofettet ut, og det tørker til en hvit hinne, gjerne med “blomster” i. Eller den har blitt oppbevart litt varmt og lett fuktig, hvorpå sukkeret i sjokoladen smelter litt og trenger ut på overflaten og etterlter ett hvitt pulver.

Uansett hvilken av disse to som har skjedd er sjokoladen hverken giftig eller råtten, den er like spiselig som før, men ser kanskje ikke like apetittelig ut. Og hva er da optimal oppbevaring for sjokolade? Det virker som mellom 10 og 20 grader er optimalt. Ikke for kaldt, ikke for varmt.

 

Mat-muffins

Det har i grunnen vært ganske stille fra min side de seneste månedene, men det er fordi jeg ikke finner på så store utskeielser på matfronten. Mye av tiden har vi gått i samme spor og laget “samme gamle maten” med minimale variasjoner, og dermed har jeg ikke svingt meg så mye på kjøkkenet med å finne på nye saker. Spesielt ikke på bakefronten!

I går prøvde jeg derimot en ny oppskrift på muffins og byttet ut hvetemelet helt og holdent:

2,5dl melk
2 egg
2,5 dl finsiktet rugmel
2 ts bakepulver
1 ts salt
2 ss honning
1-2 dl grovt rugmel
2 dl havregryn
0,5 dl sukker
2 finrevne gulrøtter
(1 dl rosiner)

Bland alle de fuktige ingredienser, rør inn det tørre, og rør sist inn gulrøtter (og rosiner).
Fordeles i ca 14 muffinsformer, eller 8 amerikanske muffinsformer for min del.
Stekes på 225 grader midt i ovnen 8-10 minutter (15-20 minutter for amerikanske muffins).
Frivillig å ha topping på slik jeg hadde.

Dette blir svært mettende muffins, grove og ganske lav på sukkerinneholdet. Sukkeret kan med fordel utelukkes helt og man kan øke litt på honningen, eller bytte med for eksempel agavesirup. Gulrøttene bidrar til litt søt smak.

Hjemmekokt syltetøy

Bringebær

Noe av det beste som finnes er nyrørt syltetøy, uansett hvilket bær det er. Men om man plukker ville bringebær for eksempel kjenner i alle fall jeg en liten lyst til å koke vekk eventuelle uhumskheter. Og jeg bruker en av de enkleste oppskrifter jeg vet om: 1-2 forhold mellom sukker og bær; en del sukker til to deler bær. Med andre ord om du har ett kilo bær tar du et halvt kilo sukker. Jeg bruker syltesukker som inneholder litt pektin, men tilsetter også litt ekstra flytende pektin etter koking for jeg liker syltetøyet mitt tykt!

Selvklart stå det deg fritt å minske litt på sukkeret, om bæra er veldig søt behøver man ikke like mye sukker, og så er det de som gjerne vil ha sukkerfritt. I så fall synes jeg det fungerer fint med 1 kilo bær til maks 250 gram søtt som sukrin, sukrinmelis, eller annen søtningsmiddel etter eget ønske. Jeg pleier da ikke å koke bæra med sukker-erstatningen, uten jeg rører ned litt og litt etter kokingen er ferdig og smaker under veien. Til slutt rører du inn pektin, og da behøver du full dosering i følge pose/flaske når du ikke får hjelp fra sukker i tykningen.

Rens og skyll bæra nøye. Store bær (jordbær feks) kan du med fordel snitte opp litt. Ha i kjele sammen med en ørliten skvett vann (en halv til en deciliter) og kok opp. La det boble på middels varme noen minutter, opptil fem synes jeg holder. Jeg skummer av under veien, og ett minutts tid før jeg skal avslutte kokingen rører jeg ned sukkeret og rører til det har løst seg opp.

Til slutt tar jeg syltetøyet av plata og rører forsiktig ned pektinen. Rør noen minutter for å forhindre bær fra å legge seg på toppen og la pektinen få begynne å gjøre jobben sin. Fordeles på rengjorte (gjerne kokte) glass som er helt tørre og skru umiddelbart på lokket. Om glassene er kokt blir det ingen forurensinger inni glasset som kan hjelpe til å ødelegge syltetøyet.
Pektin inneholder sitronsyre som forlenger holdbarhet på syltetøy men ikke om det forvares i “forurenset” glass. Så kok gjerne glasset først, så er du sikker!

Blåbærsyltetøy under oppseiling
Og fylt på kokte glass!
Og multesyltetøy her. Dessverre litt for stort glass men det var det eneste jeg hadde!