Her er tre sitater fra boken som kaster litt lys over Linde-Lous bakgrunn. De to første er samtaler mellom Christa og Linde-Lou, det siste mellom Christa og Benedikte.
s. 115-117:
Citat:
(...) – Det står i visen ... at du fikk vite at din far ikke var din virkelige far.
Lindelo nikket alvorlig.
– Det fikk jeg også vite om min far, sa hun. – Helt nylig.
– Fikk du? Smilet hans ble varmt og forståelsesfullt, og var han ikke kommet et par millimeter nærmere? Nja, snarere bare symbolsk.
Endelig begynte han å snakke med mer enn enstavelsesord. – Men visen tar feil. Den som skrev den, kjenner ikke sannheten. Jeg har visst i hele mitt liv at jeg var ... løsunge, som de kalte det.
– Det var et ondskapsfullt ord! Men kan jeg spørre om noe?
– Selvfølgelig!
– Heter du virkelig Lindelo?
– Ja. Nei, ikke helt. Småsøsknene mine, halvsøsken altså, het Karlsen til etternavn. Men min mor fikk meg før hun giftet seg.
– Min også. Ja, nesten før.
Han smilte igjen. – Du ble til før, var det det du mente?
– Ja, svarte hun litt brydd. – Men fortsett!
De følte hvor nær de sto hverandre, det lå som i en varsom tone i luften omkring dem. Måken seilte nær dem nå.
Han sa ettertenksomt, som om det var en god følelse endelig å få fortelle om det. Og nettopp til henne: – Alle har bestandig visst hvem min virkelige far var. Og mor kalte meg Louis etter sin farfar eller noe sånt.
– Oi! sa Christa. – Mener du at din virkelige far het Lind til etternavn?
– Ja. Men Louis ble litt for vanskelig å uttale for folk flest, så de forkortet det.
Christa satt stum et øyeblikk. Han het ikke Lindelo. Han het Linde-Lou!
– Det var ment som et økenavn, sa han stille. – For å vise at jeg var født utenfor ekteskapet. Men jeg lærte meg å glemme hånen.
Christa nikket åndsfraværende. – Min mor het også Lind, sa hun stille. – Men det er jo et alminnelig navn.
– Javisst! Så nå har vi enda en ting til felles. Navnet. (...)
s. 196:
Citat:
– Linde-Lou, hvor mye vet du om din far?
– Min far?
– Ja, din riktige, biologiske, ikke din stefar, som sikkert var far til dine småsøsken?
– Det var han. Men han levde ikke lenge. Ikke min mor heller. Tæring.
– Og du ble alene med ansvaret. Men hva vet du?
– Om min far? Ja, han het altså Lind ...
– Da må du vite noe om ham.
– Ikke mer enn det min mor fortalte meg, en enkelt gang. Han var visst av fin familie. Som hadde et gods.
– Oi, da?
– Ja, ikke så stort, tror jeg. Men det gikk en linde-allé dit. Derfor het gården Linde-alléen. Det var alt hun fortalte. Og at hun visst traff ham i Kristiania.
Christa var blitt meget stille. Tankene hvirvlet frenetisk, hun brydde seg ikke engang om å rette navnet på hovedstaden. Men forøvrig het den selvfølgelig Kristiania i hans mors ungdomsår. (...)
s. 240:
Citat:
– Så han var Ulvars sønn? sa Christa ytterst beklemt.
– Ja.
– Og Ulvar var min morfar. Da var Linde-Lou min egen mors bror.
– Det er riktig. Imre fant ut at det året Ulvar kom i fengsel, hadde han en meget kort historie med en pike som arbeidet i fengselet. Hun fikk omgående sparken, men i 1879 fødte hun en sønn som hun kalte Louis. Senere ble hun gift og bosatte seg her på Muggetjernsplassen og fikk to barn til – som foreldrene snart døde fra. Linde-Lou måtte dra hele lasset, og det gjorde han virkelig fint. Å, det var en forferdelig tragedie!
– 1879? Og når hendte tragedien?
– 1897, sier Imre.
– Så Linde-Lou var egentlig bare atten år da han døde. Til meg sa han to og tyve. Men han holdt vel ikke rede på det.
Må bare kommentere én ting når det gjelder det første sitatet: Hvorfor skulle det være så vanskelig å uttale et navn som Louis at de måtte forkorte det?
Den forklaringen henger virkelig ikke på greip; navnet er da ikke vanskelig å uttale i det hele tatt!
Dessuten ble ikke akkurat navnet kortere da de slengte på etternavnet foran fornavnet.
Margit har sin helt egen logikk noen ganger.