Vad tycker du om boken?Denne boken kunne vært uendelig mye bedre enn den er. Fortellerteknisk er den på langt nær så god som de første bøkene og for eksempel
Dragens tenner og
I jordens dyp. Det er ikke en eneste scene som berører like dypt som for eksempel båtturen på sjøen i Isfolkets dal, flukten fra den brennende dalen, eller lille Heikes rømning fra Sölve.
Rammefortellingen er viet altfor stor plass i forhold til det som er interessant, nemlig historiene til Dida og Targenor og alle de andre som levde før Tengel den gode. Nesten halve boken er gått før den kommer ordentlig i gang. Og hvorfor i all verden må de spennende fortellingene avbrytes hele tiden med gjentakende tanker om at de lever seg sånn inn i det de forteller at de glemmer hvor de er? Det gjør at jeg i hvert fall
ikke glemmer at de faktisk befinner seg i Demonenes fjell og ikke i Isfolkets dal.
Da jeg leste boken første gang, hadde jeg mest av alt gledet meg til å treffe igjen alle gamle venner, men det er så lite om dem, og de er så forandret fra den gang de levde at de nesten virker som helt andre karakterer.
Å møte Tula igjen på denne måten, gjør meg nesten arg. Da hun levde, var hun én av mine favorittkarakterer, og forholdet hennes til Tomas, som vel er en enda større favoritt, var ett av de fineste i hele serien. Selv om hun faktisk omtaler ham som "min elskede ektemann" her, føles det virkelig som hun sviker ham. Dårlig gjort, Margit!
At Imre og Gand ikke eksisterer er en stor skuffelse. Det samme er det faktum at Isfolkets mystiske og mektige alrune er omskapt til Rune (selv om jeg faktisk likte ham i
Skjulte spor). Men det blir ikke helt det samme med en treaktig, menneskelignende figur som med den fantastiske alrunen.
At vi får se det hele gjennom et barns øyne, er ikke helt vellykket, synes jeg. Gabriel er ikke noen Tarjei, Mattias, Dominic eller Heike. Og hele tiden å få hans tanker om ting, er forstyrrende og avstandsskapende.
Beskrivelsen av Vandreren/Targenor fører tankene hen til Aragorn i
Ringenes Herre. Og så blir han på et tidspunkt omtalt som landsfader, et begrep brukt om og uløselig knyttet til en tidligere norsk statsminister – det gir ikke de rette assosiasjonene, synes jeg. De blå hestedemonene minner meg mest om
My Little Pony; kanskje ikke helt hva de var tenkt som.
Jeg er for øvrig enig i alle negative kommentarer som andre har kommet med.
Men jeg skal avslutte denne delen med en positiv overraskelse; nemlig at Tengel den onde virkelig var så ond, hensynsløs og skummel i denne boken at jeg forstår hvorfor han har skremt vettet av etterkommerne gjennom mange hundre år. Bra, Margit!
Vilket är bokens bästa ögonblick?Det var tre øyeblikk som brakte fram en ørliten tåre i øyekroken. Det ene var da Targenor brukte sine aller siste krefter til å sørge for at alle andre gode rammede også skulle kunne leve videre som ånder etter sin død, og dermed kunne hjelpe sine etterkommere.
Det andre var da Silje beskrev Hannas blanke øyne. Det var noe så hjerteskjærende tragisk med det.
Det tredje var da Linde-Lou gråt i armene på Anna Maria. Så fint!
Var det något du tyckte saknades i boken?At de personene vi kjenner fra før hadde beholdt sin personlighet. Noen av dem grenser til totalt ugjenkjennelige. Hvor er det blitt av Siljes styrke, mot og varme hjerte? Her virker hun nesten som en liten forsagt jentunge, spesielt i starten.
Og jeg hadde så gjerne villet høre litt mer om Eldrid. Jeg synes hun var så fint oppbygd som karakter, og så forsvant hun bare da hun flyttet fra dalen. Et rørende møte mellom henne og Silje og Tengel hadde i hvert fall vært på sin plass.
Og hvor i all verden er Saga? Kunne Vanja komme, kunne vel hun også. Hvorfor kunne hun ikke gi sin mor den gleden? Og Henning. Og Viljar.
Vilken av de ingifta personerna i Isfolksätten som inte var på plats hade du velat se i boken?Helt ærlig ville jeg helst ha sett dem der, alle sammen! Alle var vel viktige på sitt vis, ikke minst for sine respektive ektefeller, barn og barnebarn. Men den som virkelig er en skandale at ikke er der, er Dag. Han var en del av Isfolket hele sitt liv; bodde til og med i dalen i flere år, vokste opp som fostersønn til Tengel og Silje, var gift med Liv, tok seg av den forferdelige Kolgrim, og er stamfar til
alle de nålevende, inkludert Nataniel. Og så er Charlotte, Elisa og Alexander innbudt, men ikke han. Det gjør vondt når Sol hilser på Liv og Are, og så mangler Dag!
Det er også noen andre jeg veldig gjerne ville ha sett igjen, og som virkelig hadde fortjent å være der, først og fremst Tomas, Kol, Kaleb, Yrja og Sander. Og gjerne Jessica og Madeleine (ja, jeg vet hun var ganske anonym, men hun hadde fortjent det for måten hun tok imot Daniel på). Nå hadde det vel blitt litt rart for Tomas med tanke på hva Tula har bedrevet tiden med siden han døde, men for å være helt ærlig så var han faktisk én av de aller viktigste av de inngiftede mens han levde. Hva
hadde det vel blitt av Tula uten ham? Og hva med Irovar? Uten ham hadde ikke Shira kunnet bli den hun var, og hva skulle de ha gjort om hun ikke hadde nådd Livets kilder?
Vilken är din favoritkaraktär och varför?Dida og Targenor. Og Krestiern.
Noen betraktningerHvorfor måtte Didas mor dø under fødselen? Riktig nok er Dida en rammet, men hun er beskrevet som vakker og virker normalt bygd, så hvorfor ble da moren hennes slitt i stykker? Var det egentlig Ghil som tok livet av henne? Og hvorfor sies det først at hun er død, og så åpner hun øynene og ber Krestiern ta hånd om datteren?
En eller annen, husker ikke hvem, omtaler forfedrene som en svært sammensveiset gjeng. Hvorfor vet de da ingen ting om hverandre?
Marco går fra å bli beskrevet som Lucifers andre sønn, noe han ikke var, for han var den førstefødte, til å bli beskrevet som Lucifers eneste sønn. Derimellom blir Ulvar nevnt. Merkelig!
Selv om jeg liker Marco, er jeg som sagt skuffet over at Imre og Gand ikke eksisterer. Det hadde vært så mye bedre om Marco også kunne ha hatt etterkommere.
Når det gjelder Linde-Lou: Forholdet til Christa hadde vært bedre om han hadde vært Marcos sønn og ikke Ulvars. Det hadde vært mye bedre om han hadde vært hennes mors fetter og ikke hennes mors halvbror, om han nå var nødt til å ha svartengelblod i årene.
Jeg liker heller ikke det hierarki-tullet.
Alle i Isfolket er like viktige, fordi de er ISFOLKET!!
Henter til slutt fram denne kommentaren som jeg kom med i forbindelse med
Trollbundet, men som har stor relevans her:
Citat:
Jeg synes det er veldig interessant med feil og misser i bøkene, men jeg er ikke enig i at følgende kan regnes som feil i Trollbundet: 1) De ufarlige ungkarene som skal leve i Isfolkets dal på denne tiden. 2) Påstanden om at de fleste direkte etterkommere etter Tengel den onde gikk med i svartedauden og pesten i 1565. At disse opplysningene er utelatt fra et ennå ikke påtenkt slektstre, må heller regnes som feil i Demonenes fjell! Trollbundet kom tross alt først, og egentlig skulle det jo bare bli seks bøker, selv om åtte kom ut det første året.