Vad tyckte du om boken?Boken er én av de som har et annet navn på norsk enn på svensk. På norsk heter den nemlig
Bak portene.
Jeg vet ærlig talt ikke helt hva jeg synes. Ikke dårlig, men heller ikke blant de beste. Litt for oppstykket, kanskje. Det eneste jeg ville vite første gang jeg leste den, var hvordan det gikk med Móri og Dolg, og hvordan det var inne i Lysets rike. Det første får vi bare noen små hint om; det andre må vi vente over 50 sider på å få vite. Når det først skjer, ville jeg gjerne ha fulgt de vi kjenner fra heksemesterfamilien en god stund til. Likevel synes jeg delene med den nye generasjonen kanskje er bedre og mer spennende lesning. Det kan hende det er fordi det er litt vanskelig å se for seg Tiril, Taran, Uriel, Villemann og de andre 1700-tallsmenneskene i denne høyteknologiske verdenen som Lysets rike er.
Når det gjelder Tiril, synes jeg fremdeles det er trist at hun er så forandret fra den glade, optimistiske, modige personen hun var i de første bøkene av
Heksemesteren, og at hun samtidig får så liten plass i historien. Det var jo hun som var selve hovedpersonen i starten, i tillegg til Móri, selvfølgelig. Nå har hun bare en bitte liten birolle.
Én ting som jeg tror irriterer mange, meg selv i høyeste grad inkludert, er tidsaspektet, at tiden går saktere inne i Lysets rike enn både i Mørket og ute på jorden. Jeg forstår at det kanskje er nødvendig for å samle heksemesterfamilien og Isfolket, for det går tross alt mer enn 200 år fra Móri og Dolg forsvinner til slutten på isfolkssagaen. Likevel gir det ingen logisk mening, spesielt ikke at det skal være forskjell på Lysets rike og Mørket. Tiden det tar for jorden å snurre rundt sin egen akse burde gå like fort uansett (et døgn), men tidssonene vil jo være bredere på utsiden enn på innsiden av jordkloden ... om dere forstår hva jeg mener? (Tenk på hvordan en appelsin ser ut, om det trengs en illustrasjon.
)
En annen ting som irriterer, er de Fremmede og alt hemmelighetskremmeriet. Det er så mye som holdes skjult, ikke bare for oss som lesere, men for karakterene. Og det at disse Fremmede liksom er så mye høyerestående og 'bedre' enn alle andre: grrr!!! Og at de har adoptert Kinas omstridte ettbarnspolitikk. Hmm... Det er i det hele tatt mye betenkelig når det gjelder de Fremmede.
Vilka är dina favoritögonblick i boken?Det øyeblikket som berører aller mest, er når Nattøye har visjoner om Móri og Dolg, men han skjønner ikke hva det dreier seg om. Det gjør heller ikke Rok eller Solvokteren. Dessverre får ingen av dem som ville ha skjønt noe, høre om visjonene. Det kunne ha spart dem for mange bekymringer.
Side 176 skrev:
Navnløs (dvs. Nattøye) så inn i verdener han ikke kjente; når sant skulle sies, forsto han nesten ingen ting. Men på en eller annen måte måtte de høre sammen, disse forvirrende synene.
En mann som lå begravet i en skog. Men ansiktet hans var levende, selv om øynene var lukket. En overdådig vakker liten dal, med fossefall og blå bekker og gule blomster på grønne koller og små vesener som beveget seg så lett som om de ikke berørte bakken.
Han så en himmel, strødd med gnistrende punkter. Stjerner? Og en månesigd, akkurat som farfar hadde fortalt fantes utenfor.
Side 180 skrev:
De gikk videre i tanker. Det var mye av indianerguttens syner de ikke forsto. Graven i skogen, der en levende lå. Den vakre dalen med de gule blomstene og fossefallene. Hvor kom de synene fra?
Egentlig var det synd at ikke forldrene til guttens hvite venner hadde vært med. Taran, Uriel og Villemann ville ha forstått. Eller i det minste ant noe. Håpet noe. Gitt de Fremmede et par viktige ledetråder.
Men Rok og Solvokteren visste ingen ting.
Liker også når ungdommene er ute på sine tokt med gondolene, og først får hjelp av Tsi-Tsungga i den eldgamle landsbyen, og siden på nytt når de skal redde Siska. Det er fint at de klarer det, for det har hun virkelig fortjent etter alle prøvelsene hun har vært gjennom.
Den siste delen av boken, med det unge svenske paret og noen av Isfolkets medlemmer, er også fin. Grøsser litt i forventningsfull fryd når det på siste side kommer: "Marco. Marco av Isfolket."
Vilken är din favoritkaraktär?Jori har alltid vært en favoritt i denne boken. Men vil også si Uriel, Nattøye og Tsi-Tsungga.
Feil i bokenFørste gangen ungdommene drar på eventyr er Jori, Jaskari, Elena og Armas 15 år gamle; Berengaria er 11. Altså er hun fire år yngre enn de andre.
Fire år senere, når de fire førstnevnte feirer sin 19-årsdag sammen, er Berengaria plutselig 16. Altså har hun tatt innpå de andre med et helt år. Visste ikke at hjemmet til Rafael og Amalie også hadde sin helt unike tidsregning.
I tillegg blir Nattøye først introdusert som et par år eldre enn de andre, altså 17 når de andre er 15 og 11. På siden etter er han plutselig 16.
Tilbake til 19-årsdagen, Margit beskriver den som noe helt spesielt, som at ungdommene fra da av blir regnet som voksne. Jeg vet ikke hvordan det er i Sverige, men i Norge gjelder det 18-årsdagen, som er den dagen man blir myndig, ikke 19-årsdagen.
***
Til slutt vil jeg bare gratulere Fröken Karin med den lille!
Enig med deg i kommentarene om
Tårnet i det fjerne også. Ja, det er på mange måter Sergei og Miros bok. Har lest den flere ganger, og liker den godt, selv om jeg kanskje var litt negativ til visse aspekter ved den denne siste gangen når jeg leste med litt mer kritisk blikk enn vanlig. Sergei har forresten ofte tidligere vært favorittkarakteren.