Vad tyckte du om boken?Jeg liker den. Den har både fartsfylte og roligere øyeblikk, det går fra heseblesende spenning til stille lykke, fra katt-og-mus-lek med forfølgerne fra sol-ordenen til bryllup og Dolgs fødsel og (nesten) vanlig familieliv. Og så er det et par virkelige cliffhangere mot slutten der.
Vilka är dina favoritögonblick i boken?Det er spesielt tre øyeblikk jeg har festet meg ved: Móris ettermiddagsstund med den lille sønnen, Dolgs navngivningsseremoni og Erlings tilbakekomst. Men også hyggelig at August og Aurore får hverandre og at Theresa sørger for at deres fremtid er sikret.
Vilken är din favoritkaraktär?Hmm ...
Móri. Igjen. Og Dolg. Og Erling. Og egentlig Tiril og Theresa også. For ikke å glemme Nero! (Nesten hele gjengen, det.
)
Litt Targenor-vibber over Skyggen.
Ihvertfall IKKE kardinal von Graben eller Engelbert eller Lorenzo. Til dels sjablongaktige og stupide skurker her også, men ikke på langt nær så ille som i senere serier.
EllersJeg synes det er rart at når Tiril og Móri først er på sporet av en løsning på det store mysteriet og at safirhalsbåndet kanskje kan gi dem viktige ledetråder, og de skriver til Erling to ganger for å få det tilbake, at de så ikke reagerer mer på at de ikke får svar, at de klarer å vente over ti år uten å foreta seg noe før Erling endelig dukker opp. For det første, lurer de ikke på hva som har skjedd med ham (om han i det hele tatt lever), og for det andre, hvordan klarer de å glemme hele mysteriet i så lang tid? Underlig!!
Dolgs øyne:side 101 skrev:
Den tredje dagen slo den lille gutten øynene opp.
Var det ikke
det det sto om Anna Maria i
Isfolket også? Virker litt usannsynlig at det tar flere dager før et menneskebarn slår opp øynene.
side 101 skrev:
Øynene hans var like. Men de var fullstendig svarte. Regnbuehinnen var ikke mørkebrun på grensen til svart, den var helt svart, som om øynene besto av bare pupiller og ingen ting annet. Men slik var det selvfølgelig ikke, regnbuehinnen var der – helsvart.
Som om ikke Dolgs øyne (og utseendet ellers, med den blåhvite huden) allerede var spesielle nok, kommer det noen sider senere:
side 111 skrev:
Barnet så opp på henne (Theresa) med uutgrunnelige øyne, så svarte at det så ut som om de ikke hadde noen øyenhviter i det hele tatt, men det skyldtes bare at øynene hans akkurat da var litt smale etter gråt – eller var hele øyet svart? Nei, da hun tvang ham til å se ut til siden, glimtet det hvitt i øyekroken. Hun sammenlignet øynene hans med et dyrs. En hund eller en hest viser det hvite bare i visse tilfeller.
Er ikke sikker på hvor lang tid som har gått, noen dager må det i alle falle være. Undrer meg virkelig over at ikke Theresa har lagt merke til dette før, at øynene hans ligner et dyrs, spesielt siden det virker som hun slett ikke kan se seg mett på ham.
Likheter mellom Asbjørn og Margit og noen av karakterene:Om noen husker det, har det tidligere i podcasten vært snakk om at Margit har skrevet inn sin kjære ektemann og kanskje seg selv i noen av karakterene sine, deriblant Tengel og Silje. I avsnittet
Legenden om Marco nevnte jeg at jeg ville komme tilbake til likheter med karakterer i
Heksemesteren, og nå som det ikke lenger er noen spoiler-fare, er tiden inne.
Hovedpersonene Móri og Tiril har flere åpenbare likheter med Asbjørn og Margit. Begge parene har tre barn (to gutter og en jente) og en høyadelig svigermor/mor. Begge parene har relasjoner på tvers av landegrensene (Island og Norge/Østerrike for Móri og Tiril og Norge og Sverige for Asbjørn og Margit (begge er faktisk halvt norske, halvt svenske)). Men de to parene har også mer personlige trekk felles (slik jeg har lært Asbjørn og Margit å kjenne gjennom både intervjuer, Margits selvbiografi og den nye biografien,
Eventyrdronningen, som kom i høst). Asbjørn og Móri begge er mørke, høyreiste, statelige og trygge menn, som fremstår som redningsmenn for sine respektive ektefeller. Margit og Tiril har spesielt livsgleden felles. Og den inderlige kjærligheten til dyr (som de deler med sine nærmeste).