Vad tycker du om boken?Dette er nok den beste av de siste bøkene!!
Jeg liker at vi endelig får bli kjent med Marco! Relasjonen mellom ham og hans mor Saga er fin, men jeg kan ikke fordra hans far, den såkalte lysengelen!!!
Grrrrrrrrr!!!!!!! Det har jeg for så vidt ikke kunnet tidligere heller. Og hva er det for slags underdanig holdning alle inntar overfor Lucifer/Marcel? Han vokser seg høy som et fireetasjes hus, og alle faller til bakken og kryper som noen hundsede slaver?!?!? Nei, Margit, NEI!!! Dette er enda verre enn når du blander inn deg selv! Men like mye som jeg hater Lucifer, elsker jeg å møte Christa og Linde-Lou igjen!! Endelig får de hverandre på riktig, og det er så fint, selv om det er litt merkelig også når hun nå er blitt 50 år og han fremdeles ser ut som en 17/18-åring.
Vilket är bokens bästa ögonblick?Alt med Christa og Linde-Lou!
Disse to sitatene brakte frem et par tårer denne gang:
S. 184-185:
Citat:
Linde-Lou snakket lavt, det lød som om han var meget trist. Men egentlig var det fordi han ikke var vant til å snakke om alt det vonde i sitt liv. – I mitt korte jordeliv holdt jeg inderlig av to mennesker, Christa. De to småsøsknene mine, som jeg hadde ansvaret for. De ble tatt fra meg. Ble drept av "herr Peder". Også jeg fikk mitt banesår den dagen, det vet du.
– Ja, ja, mumlet hun. – Jeg har aldri kunnet glemme det der. Aldri.
– Vi vet nå hvordan det hadde seg at du og jeg kunne møtes, enda jeg ikke lenger var blant de levende. Vi er av svartenglers ætt begge to. Vi er ikke udødelige slik som Marco. Men både du og jeg og Nataniel har en anelse av evigheten i oss, tror du ikke det?
– Det var fint og riktig formulert, Linde-Lou. Akkurat slik er det. (…)
S. 201-202:
Citat:
(…) Hun var vemodet i hans liv, men der var hun ikke alene. Han sørget fremdeles over sine små halvsøsken, og minner fra det ulykkelige livet hans plaget ham til sine tider. Da var det paradoksalt nok en trøst å tenke på Christa, som han aldri fikk.
Vilken är din favoritkaraktär och varför? Marco er en fin og sympatisk karakter. Første gang jeg leste serien, var han selveste drømmeprinsen!
Jeg hadde et stort "crush" på ham. I tillegg til at han var så vanvittig kjekk, var han så mystisk og interessant og spennende. Så leste jeg
Sagnet om Lysets Rike, og den ødela vel litt av fascinasjonen min for ham, spesielt slutten (og de som har lest den serien kan nok forstå hva jeg sikter til). Nå når jeg har lest
Isfolket på nytt, har jeg liksom ikke fått ordentlig grep om ham … før i denne boken. Hjertet mitt blør for en mann som er helt alene i sitt slag. 99 år gammel, men ser ut som han er 22. Halvt svartengel, men føler seg likevel ikke helt som én av dem. Har et hjerte som lengter etter menneskelig felleskap og kjærlighet, men
får ikke lov til å binde seg til noen. Innser at når kampen mot Tengel den onde er over, vil kanskje den slekten som han er født inn i, og som han har fulgt og beskyttet gjennom nærmere 100 år, opphøre å eksistere. Alle vennene hans lever uansett på lånt tid, mens han selv skal leve videre … i evighet. Jeg kan virkelig kjenne smerten hans når jeg leser om alt dette nå. Stakkars Marco! Snufs!
Det er sagt at Marco ikke er skapt for kjærlighet, at han nærmest er aseksuell, men jeg tror ikke noe på det. Både i teksten og mellom linjene kan jeg lese at han lengter etter noen å dele livet med. (Og NEI, jeg tror ikke denne noen har et navn som begynner på D.
)
Jeg er også virkelig glad i Christa og Linde-Lou. Spesielt sistnevnte! Fine, fine Linde-Lou!
Hur fungerar historien med Lynx?Historien fungerer, men det er så forferdelig å lese om hva denne virkelighetens seriemorder har gjort at jeg blir helt uvel!
EllersS. 41-42:
Citat:
– Vi har holdt øye med dere, skjønner dere, sa den merkelige lysengelen. – Og da det ble klart at Tarjei var den utpekte, ble vi meget betenkte. Tarjei ville aldri i livet kunne stå imot Tengel den ondes styrke. Og vi besluttet å holde Tarjeis evner hemmelig for alle og for ham selv. Nå hendte det noe meget tragisk i hans liv. Han ble drept av en av deres egne, Kolgrim. Det hadde vi ikke regnet med, ikke Kolgrim heller, for det var Tengel den onde som grep inn der. Så, Tarjei, det var ikke vi som ønsket deg død fordi du ikke hadde styrke nok. Din død kom fullstendig overraskende på oss. Vi hadde ennå ikke rukket å tenke ut hvordan vi skulle kunne gi deg den styrken du trengte, før alt var over. Tro meg, vi sørget over din død!
Tarjei nikket takknemlig.
Det der gjør meg aldeles rasende!!!! Hvem er det Lucifer tror han er? Gud? At det liksom er han som har sørget for å holde Tarjeis evner skjult … I tillegg til å være så irriterende at jeg ikke vet hva jeg skal si, lukter det etterkonstruksjon lang vei. Tror ikke Lucifer var med i Margits planer for
Isfolket før han faktisk dukket opp i bok nr. 29; og i hvert fall ikke allerede i bok nr. 6, da Tarjei døde. Og det med at det var Tengel den onde som styrte Kolgrim den gangen … Vel det er nok bare for å rettferdiggjøre at Kolgrim nå plutselig har gått over på riktig side. Beklager, men han var en større kandidat til å være ond til evig tid enn Sölve (som faktisk hadde menneskelige følelser en gang).
S. 44:
Citat:
(…) – Vi ordnet det slik at Christa møtte Abel Gard, som var en syvende sønn med seks sønner. Ja, egentlig var de jo syv, men vi visste at en av dem ikke var hans. Nå falt det seg slik at en annen person kom inn i bildet, unge Linde-Lou, og han holdt på å stelle til vanskeligheter for oss. Der var det et Isfolk-medlem vi faktisk ikke visste om. Men da vi hadde lært ham å kjenne, ble vi meget glade i ham. Kanskje mest jeg, for han var jo min sønnesønn. Og jeg har forsøkt å gjøre godt igjen for det bitre livet han måtte leve på jorden. Han er lykkelig nå – bortsett fra i ett henseende …
Hva er dette for slags skalting og valting med menneskers liv, egentlig? Stakkars Christa!!!!!! Og hvordan holdt Lucifer rede på helt vanlige menneskers liv – var det han som sørget for at Abels kone var utro også, kanskje? – mens hverken han selv eller noen av Isfolkets forfedre visste om Linde-Lous eksistens?? Det der virker totalt urimelig og ulogisk!!
Til slutt vil jeg bare legge til at det var interessant å høre om Dans møte med Margit og Asbjørn for et par avsnitt siden!
Og når det gjelder det som det var snakk om at Margit har skrevet inn Asbjørn (og kanskje seg selv?) i flere av sine karakterer, er jeg enig i at det kan gjelde Tengel og Silje. I denne denne boken fikk jeg Asbjørn-vibber av Linde-Lou, og det tror jeg kanskje kan ha en sammenheng med hvordan Dan beskrev Asbjørn som person, så stille og forsiktig, og hvordan Margit alltid har beskrevet ham, som så høyreist og kjekk.
Og det er også et par personer i
Heksemesteren som har trekk fra og likheter med de to (altså Margit og Asbjørn), men det får jeg komme tilbake til da ... om jeg husker det.