IKKE ta med dette: Aller først et lite spørsmål til Setsuna:
Lurte bare på om du har fått meldingen jeg sendte deg for en stund siden?***
Vad tycker du om boken?Jeg liker veldig godt kjærlighetshistorien til Tova og Ian. Den er det beste med boken! Alt annet er litt så der. Jeg liker IKKE passasjene med Tengel den onde i kroppen på støvsugerselgeren. Og jeg liker heller ikke når Margit blander seg selv inn i handlingen.
Jeg skulle gjerne ha spurt henne hva i all verden hun tenkte på da!
Det er i denne boken at Nataniel plutselig finner ut hva som er hans formidable styrke, den enorme overnaturlige kraften slekten har ventet på i flere hundre år, den som ingen andre kommer i nærheten av (eller?) … (fanfarer og trommevirvler) …
Kjærlighet! Er det flere enn meg som ble skuffet og/eller overrasket over det? Når jeg tenker etter, er det litt fint også, at kjærlighet og varme kan bekjempe all verdens ondskap, men det var virkelig ikke det jeg hadde forventet meg av Isfolkets spesielt utvalgte.
Vilket är bokens bästa ögonblick?Uten tvil når Marcos venn, svartengelen, helbreder Ian. Da gråter jeg. Snufs!
Jeg liker også samtalen mellom Marco og Ian i forkant av dette. Ians og Tovas lille private stund på hotellet er også veldig fin! Og når de nærmer seg Dovre, og Tova tenker (s. 57):
Citat:
Dovre, tenkte Tova vemodig. Dovre … Så mye de fjellene hadde betydd for Isfolket!
Her hadde Charlotte Meiden vært på vei sørover, sammen med Tengel og Silje og barna Sol og Dag og Liv, for mange hundre år siden! Hun hadde villet gi dem en gård i Akershus som takk for at de hadde tatt seg av Dag.
(…)
Ser man det, Dag er visst ikke helt bortglemt likevel.
Tova tenker også på alle de andre som har reist forbi der, som Tarjei, Ulvhedin, Heike osv. Et sånt fint nostalgisk øyeblikk.
Når Nataniel får se den unge utgaven av Benedikte og sier til henne at han skjønner hvorfor Sander falt for henne. Så søtt!
Og når han samler Targenor, Dida og Tengel i den gamle delen av Linde-alléen, og André og Mali får være med.
Vilken är din favoritkaraktär och varför? Ian Morahan, uten tvil. Han er tvers gjennom sympatisk. Og så er det så trist når du tror han skal dø. Han blir dårligere og dårligere. Likevel kjemper han på. Minner meg bitte litt om Tomas; kanskje på grunn av sykdommen. Det er sagt at Margit skal ha skrevet inn mannen sin, Asbjørn, i enkelte av karakterene sine. Det slo meg når jeg leste denne boken nå, at Ian må være én av dem. (Og Tova minner meg en god del om Margit selv.)
Noen funderinger/tilleggskommentarerMarco og Halkatla småkrangler, og forårsaker gapskratt hos meg
(s. 93-94):
Citat:
Hun murret som en veltilfreds katt. – Jeg kunne finne ut for deg om du er mer mann enn plante, Rune.
Marco sukket. – La ham være i fred, har jeg sagt!
Hun lente seg frem og hveste inn i øret på ham:
– Før jeg vender tilbake til mitt åndeliv, akter jeg å få meg en mann. Og han skal få seg en stund han aldri kommer til å glemme! Og pass deg, Marco, så det ikke blir deg!
Han bremset bilen. – Det går an å gå herfra til Isfolkets dal!
Gabriel og Margit diskuterer slektene som Isfolket har fulgt, og som også er Margits egne forfedre (s. 164):
Citat:
– (…) Vet du når deres forbindelse med Oxenstierna'ene begynte?
– Å, det er lenge siden! Det var Tarjei, som giftet seg med Cornelia av Erbach …
– Erbach? Det finnes i min stamtavle. En grev Georg av Erbach til Breuberg. Og hans datter Juliana av Erbach, som giftet seg med Georg av Löwenstein und Scharfeneck.
– Ja, men det er jo farfaren til Cornelia! Han til Breuberg! Og foreldrene hennes døde, så Juliana tok seg av henne!
– Men, Gabriel! Da er vi jo slektninger, du og jeg! (…)
Det er bare det at Gabriel slett ikke stammer fra Tarjei og Cornelia, så han kan umulig være i slekt med Margit. Det kan derimot Marco, Nataniel og Tova, som alle er etterkommere etter de to! Gabriels forfedre har fulgt andre av Margits forfedre, som Corfitz Beck og Arvid M. Posse, men de er jo ikke inngiftet i Isfolket.
Sol til Kolgrim (s. 241):
Citat:
– Du er min eneste slektning, sa hun stille. – Og jeg er din.
Vel, det stemmer nå ikke helt! Sol har da akkurat hilst på sin mor i Demonenes fjell. Og hva med Tengel, Liv og Are? Og datteren, Kolgrims mor? Det burde vel heller ha stått noe sånt som "nærmeste familie"!?
En liten logisk brist (s. 202, s. 204):
Citat:
DET LYKTES DEM å få låne Oppdals største utleiebil. For etter at Gabriel var kommet til, var de mange.
Men så:
Citat:
Det var Marco som kjørte motorsykkelen nå, med en henrykt Gabriel bakpå. De fire andre satt i bilen. Tova kjørte den.
Jeg forstår ikke hvorfor Gabriel må sitte på motorsykkelen når de bare er seks stykker, og de har fått tak i en stor leiebil. Den må da minst ha plass til fem personer. Om det da ikke bare er for at Gabriel VIL kjøre motorsykkel, og for å gi Ian litt ekstra plass.
Helbredelse, Shira og svartenglerShira reddet lille Jolin fra å dø av hjernesvulst ved hjelp av det klare vannet. Hvorfor kunne hun ikke da ha kommet og spandert et par dråper på Tomas eller Sander? Eller Saga eller Vanja? Og hvorfor må det svartengler til for å helbrede Ian og skape om Rune fra en liten rot til et menneskelignende vesen? Kunne ikke livets vann like godt ha fikset det?