Vad tycker du om boken?Nok en 'damsel in distress'-historie, med en ung kvinne som er utrolig kuet og forsagt. Vinnie er til å begynne med ganske så lik Marit, men jeg liker utviklingen hennes og forholdet til Rikard bedre enn historien til Marit og Christoffer. Koppeepidemien er til dels spennende når Rikard prøver å finne smittekilden og nøster seg fram til alle de smittede, men jeg kan ikke utstå å lese om dommedagssekten og den såkalte pastor Prunck, samt Kamma og Olava og Herbert, sånne forferdelige sjablonger av noen karakterer. Derimot er slutten av boken, med Sanders dødsfall, utrolig rørende. Nataniel minnes jeg mest som en ganske fargeløs utvalgt, men her viser han noen interessante sider, sin særdeles unge alder til tross.
Vilket är bokens bästa ögonblick?Det aller beste er når Rikard sier god natt til farfar Sander for aller siste gang; da gråter jeg!
Vilken är din favoritkaraktär och varför? Lille Nataniel på 4 år er en spennende karakter, som har mye ved seg. Virkelig lovende som den som bærer Isfolkets skjebne på sine skuldre. Men vil det vedvare? Jeg liker også Rikard; en traust og god Isfolk-ætling av den rette sorten.
En liten kommentar til forrige podcastDere snakket om forholdene i fengsel på 1920-tallet. Men det var jo over 40 år senere enn da Ulvar møtte Linde-Lous mor. Linde-Lou var faktisk født i 1879. Ikke det at jeg vet noe om fengsler verken i Norge eller USA på noen av de tidspunktene, men det kan jo ha vært noen forskjeller.
Må bare få komme med et par tillegg ... var litt for sent ute til å få det med i forbindelse med
Trollmåne (bittelitt redigert her) ... ta det med om dere vil! (men jeg håper dere vil
)
Oi, så glad jeg ble da jeg hørte på
Vandring i mørket, og dere nevnte de små fanfic-historiene mine. Tusen takk skal dere ha! Jeg er dypt beæret!
Takket være oppfordringen fra dere om å skrive en fanfic om Tomas' dødsscene, har jeg nå oppdaget hvor morsomt det er å skrive! Så jeg kommer nok ikke til å stoppe med det første. Akkurat nå holder jeg på med en historie med bakgrunn i
Trollmåne. Det blir nok ikke så mye om Christa, men derimot om Linde-Lous barndom, som jeg alltid har hatt lyst til å vite mer om … og om hans franske oldefar (morfars far), som han var oppkalt etter. Det blir også et lite møte med en helt annen Isfolk-ætling, men hvem det er, er hemmelig enn så lenge.
Må også rette på noen opplysninger jeg kom med om
Vargabys jomfruer. Jeg fant tilfeldigvis igjen det lille heftet mitt og har lest det på nytt. Det var bare ett hefte på 32 sider; historien var ikke delt i to som jeg sa (jeg må ha blandet med en annen historie). Det heftet jeg har, kom som vedlegg til norske
Hjemmet nr. 22 i 1984, ikke 1983 som jeg trodde. Historien er stort sett den samme som i
Kvinnen på stranden, men må ha blitt oversatt på nytt i forbindelse med
Isfolket, for de fleste ord og vendinger er endret; det er nesten ikke en eneste setning som er helt lik i de to utgavene. Dessuten er Havgrims bakgrunn endret for å passe inn i
Isfolket, og isfolkversjonen er faktisk litt lengre (3-4 sider kanskje) – grunnen til at jeg trodde det motsatte, er sikkert at jeg leste historien sammenhengende første gang, ikke oppstykket og delt. Og den ene av jomfruene (Havgrims stammor) heter Marit i heftet, ikke Mait som i
Isfolket.
I tillegg til
Vargabys jomfruer fant jeg en helt annen liten skatt, nemlig en helt ukjent, liten forhistorie til
I jordens dyp, om Sara, Anna Marias mor, og Heike, trolig skrevet for at ukebladversjonen (norske
Allers i 1985) skulle bli til å forstå for alle som ikke hadde lest
Isfolket. Historien er nå delt med alle på forumet.
(Se mer her:
viewtopic.php?f=6&t=8315.)