Vad tycker du om boken?Denne boken har alltid hørt med blant mine favoritter. Jeg synes det er litt spennende at historien er bygd rundt en skillingsvise. Selv om de fleste av dem er fryktelig sentimentale, har jeg alltid likt dem på et vis. Søte små melodier, som vanligvis er enkle å synge med på.
Visen om Lindelo er intet unntak. Jeg lurer på om dette er en virkelig skillingsvise eller en som Margit har funnet på.
Noen som vet? Ellers synes jeg historien er én av de mest romantiske i serien. Selv om det til slutt viser seg at Linde-Lou ikke bare har vært død siden før Christa ble født, men også er hennes mors halvbror, passer de to så utrolig godt sammen at jeg bare ønsker å se dem som et par.
Vilket är bokens bästa ögonblick?Det aller beste er når det viser seg at Linde-Lou er lille Nataniels spesielle beskytter; hvem kan vel være mer riktig? Han som så omsorgsfullt tok seg av sine to småsøsken; skjebnen de tre fikk virkelig river meg i hjertet. Så utrolig sørgelig!
Et annet øyeblikk som har festet seg, er da Christa sykler til Linde-alléen, stopper på Bislett for å hvile, og lar seg provosere til å vise fram evnene sine litegrann. Go Christa!
Vilken är din favoritkaraktär och varför? Linde-Lou.
Det er noe med ham som er utrolig rørende, og han er én av de karakterene jeg har et helt klart bilde av. I mitt hode ser han akkurat ut som River Phoenix, med et litt sky blikk og bustete blondt hår. Jeg har faktisk hatt dette bildet av Linde-Lou siden jeg leste boken første gang
før jeg så noen av River Phoenix sine filmer.
Må bare få komme med et par tillegg
Oi, så glad jeg ble da jeg hørte på
Vandring i mørket, og dere nevnte de små fanfic-historiene mine. Tusen takk skal dere ha! Jeg er dypt beæret!
Takket være oppfordringen fra dere om å skrive en fanfic om Tomas' dødsscene, har jeg nå oppdaget hvor morsomt det er å skrive! Så jeg kommer nok ikke til å stoppe med det første. Akkurat nå planlegger jeg en historie med bakgrunn i denne boken. Det blir nok ikke så mye om Christa, men derimot om Linde-Lous barndom, som jeg alltid har hatt lyst til å vite mer om … og om hans franske oldefar (morfars far), som han var oppkalt etter. Tror også det blir et lite møte med en helt annen Isfolk-ætling, men hvem det er, er hemmelig enn så lenge.
Må også rette på noen opplysninger jeg kom med om
Vargabys jomfruer. Jeg fant tilfeldigvis igjen det lille heftet mitt her om dagen, og har lest det på nytt. Det var bare ett hefte på 32 sider; historien var ikke delt i to som jeg sa (jeg må ha blandet med en annen historie). Det heftet jeg har, kom som vedlegg til norske
Hjemmet nr. 22 i 1984, ikke 1983 som jeg trodde. Historien er stort sett den samme som i
Kvinnen på stranden, men må ha blitt oversatt på nytt i forbindelse med
Isfolket, for de fleste ord og vendinger er endret; det er nesten ikke en eneste setning som er helt lik i de to utgavene. Dessuten er Havgrims bakgrunn endret for å passe inn i Isfolket, og isfolkversjonen er faktisk litt lengre (3-4 sider kanskje) – grunnen til at jeg trodde det motsatte, er sikkert at jeg leste historien sammenhengende første gang, ikke oppstykket og delt. Og den ene av jomfruene heter Marit i heftet, ikke Mait som i
Isfolket.
I tillegg til
Vargabys jomfruer fant jeg en helt annen liten skatt, nemlig en helt ukjent, liten forhistorie til
I jordens dyp, om Sara, Anna Marias mor, og Heike, trolig skrevet for at ukebladversjonen (norske
Allers i 1985) skulle bli til å forstå for alle som ikke hadde lest
Isfolket. Jeg skal absolutt finne en måte å dele denne historien på … med alle på forumet. (Se mer her:
http://shailina.se/Isfolket/viewtopic.php?f=6&t=8315.)