For uttaletips, se
http://shailina.se/Isfolket/viewtopic.php?f=35&t=8235#p381600.
Vad tycker du om boken?Den var nok spennende første gang jeg leste den, men nå synes jeg den er én av seriens aller dårligste; hittil den største skuffelsen sammen med
Bak fasaden. Jeg liker overhodet ikke dette med at Lucifer blander seg inn, og når han nå gjør det, hadde det holdt at han donerer noen gode gener i kampen mot Tengel den onde. Jeg liker ikke Lucifer som Marcel, og jeg liker ham enda mindre som Lucifer. Greven er også usympatisk. Boken føles mest som en lang vandring, på linje med
Feber i blodet som heller ikke hører med blant mine favoritter. Men historien tar seg litt opp på slutten når Saga endelig kommer til Linde-alléen og Gråstensholm. Oppgjøret hennes med det grå folket er spennende, men litt for lettvint. Det er trist at Gråstensholm nå forsvinner både som gods og som kirkesogn, men det er fint at Linde-alléen er tilbake som Isfolkets hovedsete. Lille Henning er et sympatisk bekjentskap.
Vilket är bokens bästa ögonblick?Det tror jeg må være etter at Viljar og Belinda har reist for å besøke Jolin. Saga og Henning har et fint samarbeid og en god kjemi. I tillegg er slutten utrolig hjerteskjærende. En liten elleveåring alene med to små nyfødte gutter, så ulike som natt og dag. Hvor ensom og fortvilet han må være! Hjertet mitt blør for de tre barna.
Vilken är din favoritkaraktär och varför?Jeg er glad for at Kol og Anna Maria fremdeles er med i starten av boken, men skulle ønske det hadde vart litt lenger. Saga er bra nok, men favoritten her må nok bli Henning. Han virker som en virkelig god og stødig kar, som må gjennom ufattelige prøvelser for en unggutt. Forhåpentligvis blir ting bedre etter hvert.
Vad tycker du om Margits beslut att ta in Lucifer i sagan?Som sagt liker jeg ikke dette i det hele tatt. Isfolket burde ha klart seg helt fint uten innblanding fra guder og engler, enten de er svarte eller hvite. Jeg er ikke overvettes begeistret for Shama, det grå folket eller de diverse demonene heller, men det hadde kanskje hjulpet om Lucifer ikke hadde vært kristendommens Lucifer, men derimot en figur fra Margits egen fantasi. Fra å være en historisk slektssaga med overnaturlige innslag, som jeg virkelig liker, blir
Sagaen om Isfolket nå plutselig en fullblods fantasy for en liten stund. Selv om jeg elsker alle filmene basert på Tolkiens bøker, er ikke dette en sjanger jeg kjenner meg spesielt hjemme i, og jeg hadde virkelig foretrukket om sagaen hadde fortsatt i sitt opprinnelige spor, der den spesielt utvalgte hadde vært sterk nok i seg selv til å bekjempe sin onde stamfar, bare med hjelp av forfedrene og resten av slekten. Hvorfor er det sånn at når bøkene blir stadig mer fylt av overnaturlige figurer og hendelser, føles det som om Isfolket selv får stadig færre overnaturlige evner og blir stadig mer avhengig av hjelp utenfra? Med fare for å motsi meg selv, er det likevel visse aspekter her som jeg liker, blant annet ulvene og personligheten til enkelte av Lucifers etterkommere.