Kan vi ikke bare fortsette med Viljar, da?
Jeg liker at han er en litt utypisk mann av Isfolket. Han har mer sin helt egen personlighet enn mange andre nærmere slutten av serien. Han er fin og sympatisk, og handler ut fra gode intensjoner, men har også sine feil og mangler. Dermed blir han ikke så helgenaktig som for eksempel Mattias eller (i litt mindre grad) Tristan. Det er trist at han velger å drukne sorgene sine i alkohol, og enda tristere det som skjer med ham etter båtkatastrofen, men han tar til slutt tak og får orden på livet sitt igjen (riktignok med litt hjelp).
Om Heike og Vinga hadde vært litt mer åpne om det de hadde gjort (angående det grå folket), hadde kanskje Viljar sluppet noen av sine bekymringer.
Is og ild er faktisk en ganske så spennende bok ... når den først kommer ordentlig i gang. Vi er i 1848, litt tidlig for kommunismen, men rundt starten på arbeiderbevegelsen i Norge (Marcus Thrane regnes som en av grunnleggerne; kjempet blant annet for allmenn stemmerett). Ikke så utrolig at en isfolksmann har slike sympatier; slekten har vel alltid hatt nokså radikale idéer for sin tid (helt siden Dags forsøk på å sørge for bedre forhold rundt trelastforretningen Liv arvet etter sin første mann).
Mens vi snakker om den boken, bladde jeg litt i den her en dag. På slutten, når Heike dør, blir han møtt av forfedrene, deriblant
både Trond og Tarjei. Altså har de to hatt anledning til å be om og gi tilgivelse lenge før de møttes igjen i Demonenes fjell.
(Lurte litt på om Tarjei kun holdt seg i Isfolkets dal for å passe på der, men tydeligvis ikke.)