Sagan om Isfolket

Ett forum för dig som gillar Margit Sandemos böcker. Tänk på att bokdiskussioner kan innehålla spoilers! Hemsida: http://isfolket.se . FB-grupp: http://www.facebook.com/groups/281975791920972/ .
Aktuellt datum och tid: 28 mars 2024, 18:40

Alla tidsangivelser är UTC + 1 timme




Ny tråd Svara på tråd  [ 2 inlägg ] 
Författare Meddelande
InläggPostat: 23 april 2018, 22:53 
Svartängel
Svartängel
Användarvisningsbild

Blev medlem: 21 januari 2008, 19:20
Inlägg: 1556
Da jeg leste Isfolket på nytt i forbindelse med podcasten, skrev jeg ned noen tanker om hver bok, og prøvde å rangere dem i rekkefølge etter hva jeg syntes om dem. Det ble vanskeligere og vanskeligere jo lenger ut i serien jeg kom. Men jeg er likevel ganske sikker på topp 15 (topp 5 er helt bankers) og de siste 5-10 bøkene. Har også forsøkt å gi bøkene karakterer fra 1 til 10, men er ikke alltid helt enig med meg selv. Jeg er langt mer kritisk nå enn første gang jeg leste serien, da jeg nokså sikkert bare hadde gitt karakterer mellom 7 og 10, men det er fremdeles ikke en eneste bok som er så dårlig at den fortjener en ener.

Det hadde vært interessant å høre om det er noe dere er helt enige eller grunnleggende uenige i. :)

Her er hva jeg kom fram til: :)

1 – 1 Trollbundet – Jeg elsker denne boken helt fra aller første bokstav. Det er her sagaen begynner! Det beste med boken: Silje og Tengel, Isfolkets dal, lille Sol, Hanna og Grimar, mystikken, spenningen, miljøskildringene, den historiske forankringen og de velutviklede karakterene. Jeg var bare 10-11 år gammel første gang jeg leste denne, og fra aller første stund identifiserte jeg meg sterkt med Silje: kunstnersinnet, kjærligheten til dyr, udugeligheten med husarbeid (selv om jeg langt fra er like upraktisk som henne), ungpiketankene og forelskelsen i Tengel. Jeg så også virkelig opp til henne på grunn av hennes mot og varme hjerte. Jeg tror hun må være min favorittkarakter uansett format (bok, film, tv). 10

2 – 2 Heksejakten – Den første delen (fram til og med Ares fødsel) er kanskje det beste Margit noensinne har skrevet, og hadde det ikke vært for at det er altfor mye Herr Johan på slutten, ville denne inntatt førsteplassen. Det er mange episke øyeblikk her, som båtturen på innsjøen i Isfolkets dal, flukten fra den brennende dalen, Charlottes første møte med Dag, turen over Dovrefjell med Sols drastiske handlinger for å beskytte familien, og Ares fødsel. Likevel, som helhet liker jeg Trollbundet bedre. 10

3 – 24 I jordens dyp – En av tidenes fineste kjærlighetshistorier. Kol og Anna Maria er begge blant mine aller største favoritter. Sammen har de en helt spesiell kjemi. Det slår gnister første gang de møtes, og spenningen mellom dem bygges opp sakte nok til at det er troverdig, men uten at det blir for langtekkelig på noe tidspunkt. Kol må være seriens aller største hunk. Han er vakker, men røff i det ytre og ordentlig varmhjertet i det indre. Dette er en skikkelig velskrevet bok, med gode miljøskildringer og en mengde interessante karakterer. 10

4 – 19 Dragens tenner – Virkelig en interessant historie, der vi får en ond rammet helt utenom det vanlige. Lille Heikes skjebne er hjerteskjærende opprørende, men heldigvis ender det godt til slutt. Jeg synes det er spennende at vi nå er på reise sørover i Europa; spesielt liker jeg delen fra Slovenia. I tillegg er Vandreren en fascinerende karakter som trigget nysgjerrigheten min ordentlig første gang jeg leste serien. 10

5 – 25 Engel med svarte vinger – Tomas! Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg elsker hvert eneste sekund han er med. Hadde han vært med enda mer, hadde nok boken kommet enda høyere opp. Tulas historie er også interessant. Den minner litt om Sölves, men jeg forstår ganske fort at hun likevel ikke er helt som ham. Jeg er så glad hun og Tomas får hverandre til slutt. Forholdet dem imellom føles så ekte og fortrolig, og selv om hun på mange måter er en sterkere person, virker det som om de er likeverdige partnere som henter styrke hos hverandre. Hun trenger ham minst like mye som han trenger henne. 10

6 – 4 Lengsel – Jeg liker denne boken bedre nå enn da jeg var yngre. Særlig glad er jeg i delen om Silje og Tengel på deres eldre dager. Det er så trist at hun er syk og at han ikke kan gjøre noe for henne. Måten de ender sine liv på er skikkelig tragisk, men jeg skjønner motivasjonen bak. Kolgrim er en karakter jeg virkelig ikke kan fordra. Han og Ulvar er de verste i hele serien når det gjelder medlemmer av Isfolket. Tarald, derimot, som Margit insisterer på å rakke ned på, har jeg en viss sympati for. Ja, han kan være litt korttenkt iblant. Men ellers kan vel det meste settes på kontoen for ungdommelig dumhet. Han modner med årene, og at han liksom skal være Isfolkets svakeste kort, er bare helt tullete. Synes også han og Yrja har en fin relasjon. Det gryende vennskapet mellom Cecilie og Alexander er fint å lese om. Dessuten er Tarjei en favoritt i denne boken. 10

7 – 5 Dødssynden – Cecilie har alltid vært én av mine favoritter, og hvem kan ikke like Alexander Paladin? Måten de sakte, men sikkert nærmer seg hverandre og finner ut av problemene sine på, er overraskende rørende. Jeg er inderlig glad for at det ender som det gjør mellom dem!! Jeg hadde blitt megaskuffet om forholdet dem imellom hadde tatt en annen retning, om Alexander skulle ha gått hen og forelsket seg i for eksempel Tarjei (noe han er redd for skal skje fordi Tarjei er for lik (!) Cecilie). (Ikke det at det nødvendigvis hadde vært feil med en sånn type forhold i serien, men da fikk det være med helt andre karakterer. Alexander hører sammen med Cecilie! Punktum.) Selv om jeg kanskje ikke lenger er like imponert over historien som da jeg var helt ung, rangerer jeg likevel boken høyt. Innslagene med Tarjei, Trond og Brand fra trettiårskrigen er med på å gjøre den spennende. 10

8 – 3 Avgrunnen – Jeg var ikke så begeistret for den 14-årige Sol som forfører og morder i Heksejakten, men som voksen liker jeg henne ganske godt. Det mest spennende i boken er møtet med de to gamle heksene og heksemesteren i Ansgars klyfta, og synene hun får om Isfolkets historie tilbake i tid. Jeg liker hvordan hun tar seg av Liv og Meta og Klaus. Hun har helt klart stort hjerte for dem som lider, men har samtidig store vanskeligheter med å tøyle sine onde impulser, og tar liv som hun finner det for godt. Hevnen mot Heming kan jeg skjønne. Ikke bare gjorde sviket hans at Sols forgudede Hanna døde, men at hele familien hennes ble drevet på flukt. Likevel kan hun jo ikke fortsette sin hensynsløse livsførsel, og det er ikke så rart at hun ender sine dager som hun gjør. Dødsfallet er kanskje det mest episke i serien, med treet i alléen som faller i stormen. Skikkelig sørgelig! 10

9 – 16 Galgeblomsten – Jeg har alltid likt denne boken. Ingrid ligner en del på Sol (både av utseende (men med helt andre farger) og personlighet), men er stort sett mer stabil og har en helt annen selvkontroll. Forholdet mellom henne og Ulvhedin minner også litt om det mellom Sol og Tengel, uten at det blir for likt eller kjedelig på noen måte. Gjensynet med Isfolkets dal er utrolig spennende – hvordan de finner alrunen, og heksebryggene med alt de fører med seg. Jeg liker også det som skjer i forbindelse med Daniels fødsel, og hvordan alrunen redder ham fra englemakersken. 10

10 – 36 Trollmåne – Denne boken har alltid hørt med blant mine favoritter. Første gang jeg leste den, syntes jeg den var utrolig romantisk. Christa og Linde-Lou passet så godt til hverandre. Det var virkelig hjerteskjærende å finne ut hvordan ting egentlig hang sammen; at han hadde vært død siden før hun ble født, og ikke nok med det, at han faktisk var hennes mors halvbror. Sukk! Likevel er dette fremdeles ett av mine favorittpar i serien. At Christa så gifter seg med Abel Gard, føles ikke helt bra. Jeg liker ham rett og slett ikke, selv om jeg ikke syntes han var så ille ved siste gjennomlesning som jeg husket fra tidligere. 10

11 – 13 Satans fotspor – En spennende bok der vi endelig får vite hva de tre kattøyde er utvalgt til. Ulvhedin virker veldig skummel fra starten av, men det er noen små antydninger om at det kanskje er håp for ham likevel. Haltepinkens opplevelser er hjerteskjærende. Heldigvis er det alltid rom på Elistrand. Jeg skjønner ikke helt at Elisa så lett kan tilgi at Ulvhedin er så brutal mot henne, men det er jo på mange måter hun og den lille sønnen som gjør at han blir menneskelig til slutt. 10

12 – 27 Skandalen – En ganske så spennende detektiv-historie som jeg alltid har likt. Det beste med boken er likevel at Tomas og Tula og Kol og Anna Maria alle er med, spesielt Tomas som jeg alltid har hatt hjerte for, og det er noen veldig fine scener med ham her. 9

13 – 9 Den ensomme – Mikaels historie berører mer og mer ettersom årene går. Jeg føler sånn med ham, og fatter også sympati for Anette, som jeg tidligere syntes var ganske ufordragelig til tider. Lille Dominic er bare til å spise opp. Han er en sånn utrolig nydelig personlighet; skulle ønske han hadde blitt like bra som voksen. Fantastisk rørende at Are blir gjenforent med den forsvunne sønnesønnen, selv om det skjer på dødsleiet. Å miste Are – og Tarald – på den måten er bare trist, men heldigvis begynner ting til slutt å se lysere ut for Mikael og Anette. 9

14 – 15 Vinden fra øst – Vendel er en karakter jeg alltid har likt. Lyshåret, blåøyd og utrolig kjekk, men det viktigste er likevel det lyse humøret midt i tragiske omstendigheter og at han er en sann dyrevenn. Den historiske tilknytningen, med krigen og fangenskapet i Sibir, synes jeg er veldig spennende. Naturskildringene under den lange flukten på Irtysj og Ob gjør at man føler man er der ute i ødemarken med ham. Så kommer han til Nor og Taran-gai, og vi blir kjent med en helt annen isfolksgren, og får dermed vite at visjonene Sol hadde en gang om at Isfolket kom vandrende langt østfra, stemmer. Jeg fant forresten ut at den lille byen som ligger der elvene møtes i dag heter Khanty-Mansijsk (en del av den het tidligere Samarovo, ikke Samarova som det står i boken, og som er et helt annet sted). 9

15 – 6 Den onde arven – Jeg er veldig glad i den første delen av boken. Mattias' opphold i gruvene på Kongsberg er både sørgelig, rørende og spennende på samme tid. Jeg gråter en skvett når stakkars Knut dør etter bare få dager i frihet, og når Mattias endelig får møte farfar Dag igjen. Jeg liker også godt å følge Tarjei, Cecilie og Alexander. Turen til Isfolkets dal er etterlengtet, men trist; utfallet blir jo svært tragisk – og er noe av det mest sjokkerende som skjer i hele serien. Jeg hadde villet lese så mye mer om Tarjei, som er én av Isfolkets mest interessante karakterer. Å lese tankene hans om Mikael, den lille sønnen han lengter tilbake til, gjør meg tårevåt. Enda mer gåter jeg når han blir knivstukket og etter hvert dør. Det er også noen fine scener med Are i denne boken; både når han besøker treårige Mikael sammen med Cecilie og Alexander, og når han rusler rundt på kirkegården sammen med Liv etter at Dag er død. Men del to, om Kaleb og Gabriella, trekker en del ned. Forholdet deres har aldri fenget meg. 9

16 – 7 Spøkelsesslottet – En spennende og til tider svært fornøyelig detektiv-historie som jeg alltid har likt. Tancred og Jessica er begge karakterer jeg liker godt, og i tillegg er jo Cecilie og Alexander en del involvert. Jeg setter også pris på historieleksjonene vi får her, om Christian IV, hustruene og alle barna. Dette er ting som gjør at bøkene får en historisk forankring, noe jeg synes er veldig positivt. 9

17 – 8 Bøddelens datter – Denne boken var nesten uutholdelig spennende første gang jeg leste den, men selv om jeg nå har løsningen på krimmysteriet, er historien faktisk bedre enn jeg husket den. Andreas er den karakteren jeg liker best, men jeg er ikke helt komfortabel med kjærligheten som vokser fram mellom ham og Eli, for hun virker så utrolig barnslig, og er jo også ganske så mye yngre enn ham. Om vi ser bort fra Yrja, som faktisk var ganske tøff, og Meta, som var mer av en bifigur, er vel Hilde den første i rekken av ensomme, forsagte, undertrykte kvinneskikkelser som blir reddet av en god, trygg og stabil Isfolk-mann. Ikke akkurat min favorittpersonlighet, men Hilde er tross alt ganske sympatisk. 8

18 – 28 Is og ild – Litt treg start, men tar seg opp og blir riktig spennende. Jeg liker Viljar, en litt utypisk mann av Isfolket. Belinda er atskillig klokere enn omgivelsene gir henne kreditt for. Jeg liker reisen til Isfolkets dal og gjensynet med Tarjei. Men å måtte si farvel til fire viktige karakterer (Heike, Vinga, Tomas, Tula) er hjerteskjærende. 8

19 – 38 Skjulte spor – En realistisk historie fra andre verdenskrig (motstandsbevegelse, konsentrasjonsleir, Lebensborn), som er spennende å lese. Karines opplevelser, som langt på vei er Margits egne, er rystende og tragiske. Det er helt forferdelig at noen blir utsatt for sånne ting. Men jeg har alltid likt denne boken, og det gjør jeg nå også. Det beste øyeblikket er når Gand betror Henning den store hemmeligheten på sistnevntes dødsleie. 8

20 – 26 Huset i Eldafjord – En ganske spennende bok som jeg liker bedre nå enn første gang jeg leste serien. Eskil er en ganske kul fyr, og jeg liker det jordnære forholdet som vokser fram mellom ham og Solveig. 8

21 – 11 Blodhevn – Uten tvil den beste av de rene Villemo-bøkene. Fangenskapet i låven, først sammen med Skaktavl og så sammen med Dominic, er spennende lesning. Likevel, jeg skjønner ikke helt hvor den store forelskelsen i Dominic kommer fra; hun hadde jo helt andre romantiske interesser i forrige bok, og overgangen fra Eldar til Dominic virker vel brå. Men det er vel sånn å være tenåring. 8

22 – 14 Den siste ridder – Boken er velskrevet, og det er mange fine partier, men historien hadde blitt atskillig bedre om Hildegard/Bronislava hadde overlevd, og hun og Tristan hadde levd resten av livet sammen. Det som skjer med lille Marina er skikkelig opprørende. Jeg synes ikke det passer at hun og Tristan blir et par; han kunne jo vært hennes far. Han skulle ha adoptert henne, ikke giftet seg med henne. Ulvhedins nedmaning av myrmennene er spennende. 8

23 – 10 Vinterstorm – Det er trist at det bare nevnes i forbifarten at flere viktige karakterer er gått bort. Villemo er en litt bortskjemt og selvsentrert tenåring, som faller for en villstyring, og følger ham uten tanke på eventuelle konsekvenser. Eldar, som bad boy, er mer velutviklet enn de fleste lignende karakterer i serien, og en stund er han faktisk relativt sympatisk. 8

24 – 30 Utysket – Forrige bok sluttet med en utrolig cliffhanger: stakkars lille Henning alene med to små morløse gutter etter at Saga døde og Viljar og Belinda ble borte på sjøen. Hvordan i all verden skulle han klare seg? Men heldigvis går det ikke så veldig lang tid før Malin står på døren – varmhjertet og handlekraftig. Lille Marco er mystisk og interessant, men vi blir liksom ikke ordentlig kjent med ham. Ulvar er nesten som en kloning av Kolgrim, og like ufordragelig. Det er veldig rørende at Hennings foreldre blir funnet og får komme hjem, selv om de langt fra er friske. Slutten der Ulvar går helt amok, truer Benedikte på livet, og til slutt blir skutt av Marco, er spennende og samtidig forferdelig trist. Men all min sympati ligger med Marco, Benedikte og de andre, ikke med Ulvar, som har gjort så mye forferdelig (drap, voldtekt, mordbrann, etc.) at han egentlig fortjener det han får. 8

25 – 45 Legenden om Marco – Boken har noen irritasjonsmomenter (les: alt som har med Lucifer å gjøre), og fortellingen om Lynx er vel mer avskyvekkende enn interessant, men ellers er dette definitivt den beste av de siste bøkene. Marcos historie både fascinerer og utløser en bølge av sympati. Jeg føler virkelig med ham når han tenker på hvor alene han er i sin udødelighet og hvor ensom han kommer til å bli når alle vennene hans etter hvert vil dø fra ham. Stakkars Marco!! Men det beste med boken er at Christa og Linde-Lou endelig får hverandre på riktig. De har lengtet så lenge, og de elsker hverandre nesten enda høyere nå enn da de først traff hverandre. Et av de fineste og mest romantiske forholdene i hele serien! I love it! 8

26 – 20 Ravnens vinger – En utrolig nifs og uhyggelig historie som var så spennende at jeg ikke greide å legge boken fra meg før den var ferdig første gang jeg leste den. Nå er den langt fra like god. Innledningen med de to franskmennene er altfor lang. Jeg ville mye heller hørt mer om Heikes barndom og ungdom i Slovenia, og mer om den fine fosterfamilien hans. 7

27 – 22 Demonen og jomfruen – Heike er endelig kommet hjem for å overta sitt arvegods, men finner at det er blitt frarøvet ham. Det er mektig når han gir seg til kjenne for Vinga. Episke øyeblikk på kirkegården og når de bryter seg inn på Gråstensholm for å hente ut skatten. Spennende rettsak på slutten av boken, og vi får vite at Elisabet er blitt forgiftet. 7

28 – 21 Djevlekløften – Heikes søken etter Arvs forsvunne familie er riktig spennende, og det er herlig når Arv får vite at Gunilla er hans datter. Men mysteriet med Djevlekløfter er litt så der, og ellers er boken litt vel full av svovelpredikant med sex på hjernen (Karl i Knapahult). 7

29 – 23 Våroffer – Seremonien som har gitt boken sin tittel er riktig spennende. Jeg har aldri likt det grå folket, men det er likevel ganske fornøyelig å lese om hvordan de skremmer både Snivel og flere andre nesten fra vettet. Den altfor langtrukne kjærlighetshistorien til Heike og Vinga får endelig sin ende, og den ender riktig fint. 7

30 – 17 Dødens have – Seriens første fantasy-bok, men ikke bare det. Jeg liker Daniel, selv om reisen hans i østerled ikke er like fascinerende som Vendels, og Vendel nok er en større favoritt også. Shiras vandring i grottene er ganske spennende. Jeg liker Mars forvandling til et menneskelig vesen. Shama kan jeg overhodet ikke fordra; han er én av seriens verste karakterer. Bokens beste øyeblikk må være når Vendel endelig får den etterlengtede datteren i armene sine; det kan nesten ikke bli mer rørende enn det. 7

31 – 31 Fergemannen – Boken klarer kunststykket å være både skrekkinngytende og kjedelig på samme tid. Visse ting drar ekstremt i langdrag, mens andre deler er en grøsser verdig. Boken er enda skumlere enn Ravnens vinger, kanskje fordi jeg husker mindre av handlingen fra tidligere. Romansen mellom Benedikte og Sander føles litt tvungen, men de har noen fine øyeblikk også – som ved overnattingen på vertshuset, som er overraskende fin. 7

32 – 34 Kvinnen på stranden – Selv om jeg liker Havgrim/Christer og Kajsa, skjønner jeg ikke at Vargabys jomfruer, som jeg for lengst hadde lest i et ukeblad som en frittstående historie, måtte blandes inn i Isfolket (jeg vet ikke hvorfor det ikke står i boken at deler av den er utgitt tidligere, det har det jo gjort i andre tilfeller). Dessuten var jo Christer Grip forsvunnet for alltid, eller …? Likevel er Andrés søken etter ukjente Isfolk-ætlinger spennende lesning, og jeg liker Mali, en tøff og uavhengig ung dame som ikke er noen blek kopi av tidligere karakterer. (Selvfølgelig kan det argumenteres at Christer virkelig er forsvunnet for alltid; han blir jo aldri gjenforent med familien, og de får først vite om skjebnen hans mange, mange år etter hans død.) 7

33 – 33 Nattens demon – Denne boken er litt for drøy på mange måter. Det er totalt sjangerskifte her, fra historisk/romantisk drama til fullblods fantasy. Demonen Tamlin som vokser opp på rommet til Vanja og siden blir hennes elsker (egentlig ganske ekkelt, for de er altfor unge) minner litt for mye om Marco og hva-var-det-hun-nå-het mot slutten av Lysets rike, begge forhold ganske håpløse, synes jeg. Gjennom store deler av boken misliker jeg Tamlin ganske sterkt, men han blir litt bedre mot slutten, spesielt etter at han er blitt forvist og bare kan møte Vanja på det hemmelige stedet ovenfor Gråstensholm. Men Vanjas opphold i Trondheim liker jeg å lese om, spesielt møtet med unge Petra og turen i fjellene i nærheten av Isfolkets dal. 6

34 – 35 Vandring i mørket – Normalt liker jeg når bøkene drar inn historiske hendelser, og tidligere syntes jeg det var spennende med Tengel den ondes innblanding ved skuddene i Sarajevo, som ble starten på første verdenskrig, men nå kunne jeg ikke komme forbi den lange innledningen fort nok. Først når Vetle får besøk av Vandreren og drar av sted på sitt lange eventyr, blir jeg engasjert i historien. Jeg liker Vetle. Og jeg liker at vi etter hvert blir bedre kjent med Vandreren her. Jeg liker også Juanita/Jeanne/Hanne, men hva er det med Margit og disse navneskiftene?!?!?!? Navnet er ikke vanskelig å uttale hverken på spansk eller fransk, så hvorfor endre det?? Blir så utrolig oppgitt! Virkelig ett av mine største irritasjonsmomenter med Margit som forfatter. Skjønner hun ikke at navnet er med på å forme karakteren, og når navnet endres, endres karakteren også? 6

35 – 37 Skrekkens by – Nok en 'damsel in distress'-historie, med en ung kvinne som er utrolig kuet og forsagt. Vinnie er til å begynne med ganske så lik Marit, men jeg liker utviklingen hennes og forholdet til Rikard bedre enn historien til Marit og Christoffer. Koppeepidemien er til dels spennende når Rikard prøver å finne smittekilden og nøster seg fram til alle de smittede, men jeg kan ikke utstå å lese om dommedagssekten og den såkalte pastor Prunck, samt Kamma og Olava og Herbert, sånne forferdelige sjablonger av noen karakterer. Derimot er slutten av boken utrolig rørende. Da Sander dør, og Rikard sier god natt til sin bestefar for siste gang, gråter jeg. Nataniel minnes jeg mest som en ganske fargeløs utvalgt, men her viser han noen interessante sider, sin særdeles unge alder til tross. 6

36 – 32 Hunger – Legeroman Isfolket-style. Begynnelsen er ganske fengende, og jeg liker hovedpersonene, men etter hvert blir det en del irritasjonsmomenter. Marit er litt for enkel, og det blir mast litt for mye om akkurat det. Christoffer er først litt for opphengt i sin nokså usympatiske kjæreste, for så å gifte seg med Marit som han ikke har den slags følelser for i det hele tatt – bare for at han tror hun skal dø. Sorry, men jeg liker ikke den fremgangsmåten. Det beste med boken er at Benedikte og Sander finner tilbake til hverandre, og at lille André endelig får bli kjent med sin far. Jeg liker også Marcos små innhopp i handlingen. 6

37 – 43 Et streif av ømhet – Kjærligheten som sakte utvikler seg mellom Ian og Tova er riktig fin. Han er en udelt sympatisk mann, og hun kommer seg også, selv om hun aldri har vært noen favoritt. Jeg skjønner at hun er usikker, men jeg trenger ikke få det inn med teskje. Det er skikkelig rørende når Marco får sin venn, svartengelen, til å helbrede Ian. Passasjene med Tengel den onde er heller traurige. At Margit skriver seg selv inn i handlingen? Grrr…!!!!! Og at Nataniels fantastiske overnaturlige kraft heter kjærlighet? Så ikke akkurat den komme første gang jeg leste boken. Er kanskje litt mer positivt innstilt til det nå, men hadde virkelig ventet meg noe mer. Hele Isfolket består jo av kjærlighet! Omvendelsen av Ulvar og Kolgrim går litt for lett. Og nei, Sol, Kolgrim er ikke din eneste slektning! 6

38 – 46 Det svarte vannet – Ganske spennende tvers gjennom. Liker når Nataniel, Marco, Ian, Tova og Gabriel kommer seg inn i Det Store Sluket på magisk vis. Handlingen derfra kunne ha vært kortet ned noe, men det er fint å treffe Ellen igjen, og det er interessant at det er myrmennene som står bak det hele. Føler sånn med Tiili, og er glad for at Marco er så hensynsfull mot henne midt i elendigheten. Fin scene når Ellen og Nataniel sammen med Trond, Tamlin og Tyfon får løs Fecor. Til slutt er det godt at Nataniel endelig får komme til sin rett! Det har jeg ventet på lenge. Men hadde nesten ønsket at han virkelig hadde funnet sitt nirvana til sist der. 6

39 – 12 Feber i blodet – En evig vandring. Villemo og Dominic. Skal, skal ikke. Lenes bryllupsfeiring hadde vært bedre om den hadde handlet litt mer om henne og Örjan og litt mindre om Villemo og Dominic. Det nesten eneste som trekker opp, er Villemos opphold på øya og møtet med Tengel den gode. I tillegg er slutten – der den nyfødte får navn og Brand minnes sin farfar – ganske rørende. 6

40 – 29 Lucifers kjærlighet – Må si at dette kanskje er seriens største skuffelse, til tross for at den aldri har vært noen favoritt. En langtrukken reiseskildring kombinert med Lucifers innblanding kan ikke bli bra. For en egoistisk, selvsentrert idiot. Liker ham ikke som Marcel, og enda mindre som Lucifer. Isfolket burde ha klart seg helt fint uten innblanding fra guder og engler, enten de er svarte eller hvite. Denne boken er for meg seriens vendepunkt til det dårligere. Det her er hvor Isfolket "jumps the shark", i mangel av et bedre uttrykk. Sagas hovedoppdrag tas altfor lett på selv om det er spennende nok. Jeg liker at Linde-alléen er tilbake som Isfolkets hovedsete, men synes Gråstensholms skjebne er veldig trist. Både godset og kirkesognet forsvinner nå ut av historien. Slutten er hjerteskjærende: lille ensomme Henning alene med to små morløse gutter. 4

41 – 18 Bak fasaden – Dette var tidligere en av mine absolutte favoritter, definitivt i topp 10. Nå synes jeg den er én av de aller dårligste. Det er ikke noe med historien som fenger lenger, bortsett fra de små øyeblikkene med Ingrid og Ulvhedin og at Elisabet fremdeles er en veldig sympatisk person. Men hva ser hun egentlig i Vemund? Han, som jeg tidligere likte svært godt, rister jeg nå mest på hodet av. Hvordan kan noen være så tragisk? Å ville tvinge kvinnen han elsker til å gifte seg med sin egen bror, for selv å skulle ta livet av seg …?!? Nei, usj! 4

42 – 42 Stille før stormen – Boken gaper i grunnen over litt for mye, selv om den tidvis er spennende. Liker ikke helt at Isfolkets magiske alrune er omgjort til en treaktig, menneskelignende skikkelse, men historien Rune forteller, er ganske interessant. Litt rart å introdusere nye karakterer nå, men jeg blir for glad i Ian til å irritere meg over det. Liker når Linde-Lou dukker opp for å beskytte en bevisstløs/sovende Nataniel. Slutten, med Tengel den onde først i høyhuset og siden på Linde-alléen, er skummel. 4

43 – 40 Fanget av tiden – Innledningen, om bord på "Stella", er litt spennende, men har ikke så mye med handlingen ellers å gjøre, nå som det virkelig drar seg til mot oppgjørets time. Tovas sjelevandringer vet jeg ikke helt hva jeg skal si om. Jeg synes det blir litt langsøkt at vi nå plutselig er i Japan, og at klanen som Isfolket springer ut fra, kalles Heike. I Trollbundet sa Tengel den gode at de ikke hadde noen grunn til å tro annet enn at Isfolket hørte hjemme i Trøndelag (husker ikke helt ordlyden, men innholdet var omtrent slik); nå stammer de plutselig fra Japan! Riktignok har vi visst en stund at det Tengel fortalte, ikke stemmer helt, men likevel … Serien beveger seg etter hvert så langt fra opprinnelsen som det er mulig å komme. Bok 1-28 føles som én serie, bok 29-47 (med et par hederlige unntak) som en helt annen. 4

44 – 41 Demonenes fjell – Dette kunne ha blitt en fantastisk bok, men må være én av seriens aller største skuffelser. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Rammefortellingen tar altfor mye plass. Jeg trenger ikke vite hvor alle sitter, hvem som bukker og neier for hvem, og hvor ungene til Jonathan roter seg bort. Jeg hadde gledet meg sånn til å se igjen gamle venner, men de er forandret nesten til det ugjenkjennelige (Silje? Sol?), og viktige personer mangler, spesielt Dag. Det er helt utrolig at han ikke er invitert når Charlotte og Elisa er det. Noen rørende møter, som når Linde-Lou gråter i Anna Marias armer! Hater at Tula svikter Tomas sånn som hun gjør! Det er spennende å høre om de som levde i dalen før Tengel den gode, men historiene blir litt for oppstykkede, synes jeg. Boken er langt fra så velskrevet som de første bøkene. 4

45 – 39 Rop av stumme røster – Enda en 'vil, men kan ikke'-kjærlighetshistorie à la Villemo og Dominic, Niklas og Irmelin, Heike og Vinga, som drar ut i alle evigheter. Det blir verre for hver gang. Been there, done that. Nok nå! Nataniel, som var en lovende karakter som lite barn, blir nå grå og kjedelig. Han er jo ikke usympatisk, men jeg greier likevel ikke like ham. Jeg kan bare ikke sette fingeren på hva det er som gjør det. Ellen er litt bedre, men ingen stor favoritt. Av en eller annen grunn lar jeg meg heller ikke ordentlig fengsle av de tre spøkelseshistoriene i boken; kanskje også derfor den aldri faller i smak. Det beste med hele boken er faktisk Linde-Lous lille innhopp, men det varer jo ikke så lenge. Og så er det noen MAJOR irritasjonsmomenter på slutten. Rikard som ringer sin far og kaller ham André – er de plutselig blitt helt ukjente for hverandre? Nataniel tenker om mannen de møter i Valdres at alle bruker du-formen der oppe – ja vel, hvorfor sier da Rikard De til den unge menneskejegeren som vil drepe datteren hans noen sider senere? Og hvorfor kommentere det i det hele tatt? Og hvorfor bruker Nataniel De i brevene til Ellen fra England – både i sine egne replikker og replikker fra folk han snakker med; de har jo ikke atskilte former på engelsk – bare you (som riktignok er den gamle høflighetsformen, men likevel)! Og i tillegg omtaler han Gud som Du med stor forbokstav. Jeg rister oppgitt på hodet!! (Jeg har hørt, sett og lest en rekke intervjuer med Margit, og hun har aldri virket som noen snobb, men mange av karakterene i bøkene hennes er nok altfor påvirket av at hun er oppvokst i en høyadelig familie. I tidligere bøker har også nære slektninger tiltalt hverandre med De. Til og med utenomjordiske som demoner er liksom så høytstående at man må si De til dem, og i tillegg blir det kommentert hver gang. Grrrr….!!!) Og da Ellens familie får møte resten av slekten, får alle ungene være med, for ingen av dem er under 10 år – trodde ikke Isfolket hadde for vane å utestenge barna om de så var ganske små. 3

46 – 44 Den onde dagen – Egentlig den dårligste av sluttstridbøkene med store åndehærer og en rekke karakterer som ikke har noe med Isfolket å gjøre. Ganske seig å komme gjennom. Det skulle vært mer fokus på de utvalgte og mindre på Kali, SS-soldater, conquistadorer, Tidens herrer, osv., selv om jeg faktisk liker Nataniels og Ians sjelereise til Liverpool for å få bukt med sistnevnte. Men møtet mellom Sol og Hanna, Grimar og Vega berører. Det gjør også møtet med Sölve. 3

47 – 47 Er det noen der ute? – Boken begynner bra. Tiilis historie er, til tross for at den er uhyggelig tragisk, velskrevet, og det føles nesten som en er tilbake i de tidlige bøkene stilmessig. Så blir en brutalt rykket tilbake til sluttstriden og tiden etterpå. Jeg tar meg selv i å lure på om det ikke hadde vært bedre om Nataniel ikke hadde overlevd. Det kunne ha utløst så mange ulike reaksjoner hos så mange ulike personer og gitt en mer interessant avslutning på det hele. Selv om jeg slett ikke er begeistret for at Margit skriver seg selv inn i historien, liker jeg faktisk møtet hennes med Gabriel i denne boken, noe jeg derimot ikke gjorde første gang jeg leste serien om jeg husker riktig. Han på sin side er en mye bedre karakter som voksen enn han var som en tolvårig fortellerstemme gjennom hele kampen mot Tengel den onde. Det er godt at Christa får møte Linde-Lou igjen når hun dør, men jeg ville mye heller ha sett dødsscenen gjennom hennes eller hans eller begges øyne; det hadde virkelig vært episk!! Det siste slektsmøtet på fjellet ovenfor Gråstensholm, der vi får si farvel til alle vi har fulgt gjennom så mange bøker, kunne ha vært fint – hadde det ikke vært for Lucifers tilstedeværelse og erkeengelens innblanding. For en gangs skyld er jeg inderlig enig med Tova, som er en karakter som jeg aldri har festet meg så veldig ved. At hele den episke slektssagaen bare har vært et redskap for Lucifer, den forsmådde, pompøse og selvrettferdige styrtede lysengelen, er en gedigen skuffelse!! Det er faktisk så irriterende at jeg ikke har ord for det!! Dette er også årsaken til at denne boken havner helt på bunnen, selv om jeg egentlig synes den er bedre enn et par andre. Og når Margit i del 2 forteller om møter med Lucifer i egen høye (!) person (riktignok under hypnose eller lignende) og faktisk også Linde-Lou (under en blackout), og sier hun har følt seg pushet til å fortelle deres historie, vet jeg ikke om jeg skal tro henne, riste på hodet eller bare sukke oppgitt. Er det mulig?!?!! Likevel vet jeg av egen erfaring at det finnes mer mellom himmel og jord enn det som lar seg forklare på en enkel måte. 3

_________________
Stay gold!
Have a good destiny!


Upp
 Profil  
 
InläggPostat: 24 april 2018, 07:35 
Svartängel
Svartängel

Blev medlem: 24 april 2016, 17:53
Inlägg: 813
Ort: Vita salarna
Snyggt jobbat Silje!

För mig är nog Dödssynden eller Demonernas fjäll mina favoriter.
Men jag håller med dig, för mig måste nog Trollbunden också komma först! Det är ju då eller "äventyret" påbörjar. Jag har alltid njutit av bokens spänning, mystik men mest av allt ROMANTIKEN mellan Silje och Tengel.

_________________
When I'm good, I'm very good. When I'm bad.. I'm better.


Upp
 Profil  
 
Visa inlägg nyare än:  Sortera efter  
Ny tråd Svara på tråd  [ 2 inlägg ] 

Alla tidsangivelser är UTC + 1 timme


Vilka är online

Användare som besöker denna kategori: Inga registrerade användare och 1 gäst


Du kan inte skapa nya trådar i denna kategori
Du kan inte svara på trådar i denna kategori
Du kan inte redigera dina inlägg i denna kategori
Du kan inte ta bort dina inlägg i denna kategori

Sök efter:
Hoppa till:  
cron
Powered by phpBB® Forum Software © phpBB Group
Swedish translation by Peetra & phpBB Sweden © 2006-2012