De parene som kjennes aller mest ekte:Kol og Anna Maria – De to har en fantastisk kjemi fra første stund; det bare gnistrer mellom dem!
Forholdet vokser fram sakte nok til å være troverdig uten noen gang å bli langtekkelig. Dette er seriens kanskje aller fineste kjærlighetshistorie, og boken er også én av de aller mest velskrevne.
Silje og Tengel – I boken sammenligner de seg med et tre som er delt i to, der ingen av delene kan overleve uten den andre. Akkurat slik føles forholdet dem imellom. De elsker hverandre så utrolig høyt og kan ikke leve uten hverandre.
Ellers gjelder samme sak her: Forholdet vokser fram sakte nok til å være troverdig uten på noe tidspunkt å bli kjedelig.
Tomas og Tula – Disse to virker så utrolig fortrolige og samstemte!
Selv om de på mange måter er ganske ulike av personlighet, behøver de hverandre like mye (to skadeskutte sjeler som finner sammen og henter styrke hos hverandre), og man kan virkelig kjenne hvor høyt de elsker hverandre.
Christa og Linde-Lou – Et av seriens aller mest romantiske forhold!
Men også utrolig sørgelig.
Vemodig vakkert!
Heike og Vinga – Spesielt på eldre dager føles forholdet deres ekte og fortrolig (etter at de er ferdige med den endeløse usikkerheten og vinglingen fram og tilbake).
Cecilie og Alexander – De har ikke akkurat den letteste veien til hverandre, men kanskje nettopp derfor føles forholdet som sakte vokser fram, veldig sterkt.
Vendel og Anna-Greta – Et forhold bygd på humor og varme som virker ekte fra første stund selv om vi ikke får følge det så altfor lenge. Skulle veldig gjerne ha sett mer av disse to sammen!
Jessica og Tancred – Disse to passer også veldig bra sammen, synes jeg.
Liv og Dag – Selv om de delvis vokser opp under samme tak, vet de fra de er små at de ikke egentlig er søsken. De har en fin kjemi, og det føles ganske tidlig ut som det kan være noe mer der enn bare vennskap eller søskenkjærlighet. Han er en uvurderlig støtte for henne etter det tragiske ekteskapet med Berenius.
De parene som ikke føles ekte i det hele tatt:Christa og Abel – Forholdet disse to imellom føles bare påtvunget og rart. Jeg synes ikke de passer sammen, selv om Abel er mer sympatisk i
Trollmåne og
Skjulte spor enn han virker som i de senere bøkene.
Christoffer og Marit – Christoffer gifter seg bare av dårlig samvittighet; han er jo ikke ordentlig interessert i Marit. Og de to passer ikke sammen overhodet.
Tarjei og Cornelia – De har en slags kjemi, men det er mer som storebror og lillesøster enn som kjærester/ektefeller.
Tristan og Marina – Tristan og Hildegard/Bronislava har et utrolig fint forhold, men når hun dør og han gifter seg med Marina, blir det bare merkelig. Han burde heller adoptert henne som sin datter enn å gifte seg med henne!
Andreas og Eli – Aldersforskjellen er for stor; hun kjennes utrolig barnslig, og utviklingen av forholdet går altfor fort. Han har bedre kjemi med Hilde enn med Eli.
Tvilsomme par:Mikael og Anette – Disse to har mange nesten uoverstigelige hindre å komme over før de begynner å få en slags forståelse for hverandre.
Vanja og Tamlin – Begynnelsen på forholdet er egentlig ganske ekkel, men etter hvert som han utvikler seg til et mer sympatisk og menneskelignende vesen, blir det et mer troverdig forhold dem imellom.
Elisabet og Vemund – Altså, han prøver å gifte henne bort med sin bror, og går selv rundt og vurderer å ta livet av seg.
Men bortsett fra det passer de vel ganske bra sammen, antar jeg.
Mattias og Hilde – Det føles som disse to blir tvunget sammen mer av beleilighet enn interesse for hverandre.