Nordic Garden

Har familie blitt uviktig i det moderne samfunnet?

Vi har alle sett dem. Reklamer på TV der man ser eldre sitte alene på høytider, til og med reklamer der den gamle finner på sin egen død for å lokke slekta til å dukke opp, for så å overraske dem med julemiddagen (som forresten kosta en slikk og ingenting på den ene bestemte butikken må anmerkes), der man ser ensomme mennesker gråte i sorg og ensomhet,  og “gi en penge til dette veldedige formålet”.

Verden har endt opp med et så høyt tempo at man må klamre seg fast for ikke å ramle av rundreisa. Økonomien er trang for mange, og man er tvunget å flytte til en jobb, man har ikke så mange feriedager på et år at man har mulighet til å hilse på slekt langt unna så ofte, og økonomien ser slik ut at en mamma og pappa må bruke mange timer om dagen på å arbeide så man har råd med hus og hjem til barna sine. Man får ikke særlig mye tid med barna på et døgn, langt mindre finnes det tid å sette seg i bilen for å reise til besteforeldre eller egne søsken om disse bor mer enn 10-15 minutter med bilen unna.

Hva har skjedd med verden? Hvorfor synes alle de med makt at penger betyr mer enn folk, slik at sånne scenarioer faktisk skjer på ordentlig? Burde man ikke som arbeidsgiver og politiker beholde en viss prosentandel av sjel så man kan tenke med omtanke på andre mennesker i stedet for å fokusere alt på makt og penger?

Undertegnede bor mer enn 7 timer biltur bort fra ene søstra si, +6 timer til for å nå frem til neste søster, og mamma bor svimlende 16-18 timer biltur unna om man ikke stopper en eneste gang på veien. Til begge søstre går det fly, men det innebærer en 5 timers biltur til flyplass først, og så bytte på gardermoen. Til mamma får man regne med to eller tre flyreiser… For ikke å snakke om kostnaden av det å fly. Ikke er det å spare noen tid heller siden alle flyruter ikke koordineres, det ikke går direkte fly, og man fort må vente kanskje 6 timer på ene flyplassen før neste fly går videre.

Det sier seg selv at det blir svært vanskelig å koordinere å faktisk treffes. Jeg merker at dess eldre jeg blir, dess mer viktig blir familien for meg. Før jeg traff J var svært ofte mine ferier å dra til familiene og hilse på. Det var flotte ferier for meg, men andre kanksje skulle være misfornøyd med å ikke “oppleve” noe i feriene sine. For meg føles det derimot temmelig verdiløst når man ikke kan treffes så mye andre tider på året, hva spiller det for rolle hvor mange album jeg har med flotte opplevelser hvis en i min familie har gått bort og alle sjanser for å treffes og omgås opphører? Jeg føler litt sorg at vi nå bor så utspredt. Ting var så mye enklere mens mine søstre enda bodde med mamma og jeg og min daværende bodde nærmere så vi kunne hilse på nå og da. Nå som vi bor så utspredt føler jeg det blir umulig for meg å bo slik til at jeg enkelt kan besøke dem alle. Selv om jeg bosatte meg midt i norge skulle jeg måtte velge: Jul her eller der eller der eller hjemme.. Sommerferien: Hvor mange dager kan jeg bruke her eller der, har jeg råd å hilse på alle osv osv. Jeg er jo der allerede nå…

Det gjør litt vondt å bo så langt vekk fra familien. Jeg skulle gjerne hatt de julene der vi alle samla oss rundt samme tre. Men nå må man elle-melle litt. Drømmen er å ha såpass plass (med andre ord minst to soverom ekstra) så man kan innvitere familien hjem til familiejul. i det minste en gang i året der man kan møtes alle. Vi er jo en familie, og det kommer ingen avstand å endre på. Og takk og lov for internet. Vi har jo tross alt internet, selv om facetime og google videochat ikke helt kan erstatte det å møtes.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.