Twin Peaks og David Lynch’s univers

Da jeg gikk i 8 og 9ende klasse var alle besatt av hvem som drepte Laura Palmer. Nå husker jeg ikke hvilken ukedag serien gikk på norsk TV, men førstkommende skoledag var klasserommet full av diskusjoner om det nyeste i Twin Peaks. Mange av mine klassekamerater fikk enten lov av foreldre til å se det, eller de tittet i smug enten på opptak eller på annet vis. Siden hverken min mor eller stefar hadde noe interresse var det aldri noe opptak å smugse på, og jeg var ekskludert fra den intense diskusjonen og debatten, men fakta at dette opptok nesten 70% av jente-delen av klasserommet bet seg fast i minnet.

Mange, mange år senere fikk jeg sjansen til å se Twin Peaks som svært godt voksen jente. Jeg hadde nok kanskje en noe større forståelse for hva som skjedde enn jeg ville hatt som femtenåring må jeg innrømme, og selv om David Lynch er en tøff regissør å bite i fikk jeg sansen for hans universum. Jeg hadde luksusen å ikke måtte vente en pinefull uke før jeg kunne se noe, og kunne se samme episoden igjen og igjen uten å måtte spille inn noe på forhånd. Og jeg ble suget inn i Dale Cooper og Laura Palmer. Jeg ble forelska i Audrey Horne som var sånn tøff slem-jente med sånn myk kjerne tross alt. Hun var det jeg ville være: Vakker, søt, sjarmerende om hun ville, hadde makt til viss del takket være pappa, penger til alt hun ønsket seg, var nådeløs når hun følte for det, men var innerst inne bare en tenåringsjente som ville bli elsket og sett.

Jeg falt for Norma og Ed. Ville sparke mellom beina på visse individer, spesielt Leo. Jeg synes Shelley var den vakreste jeg hadde sett noensinne. Harry Truman var Sheriffen sin det! Og Dale Cooper.. Jeg var allerede fan av Dune som den nerd jeg er, og hadde sett Blue Velvet en del ganger og likte den også.. men her var Kyle McLachlan på sitt aller beste. Litt halveksentrisk FBI-agent med en sans for Tibet og spennende alternative tolkninger på alt. Kjekk, kledd i svart dress og uklanderlig oppførsel, godhjertet og ville alltid det beste for alt og alle. Og en sterk sans for rettferd og at det gode skal seire.

Jeg var sjanseløs. Jeg falt med dunder og rabalder. Og har sett serien utallige ganger siden.

Stor var min glede da jeg fikk høre rykter om en Twin Peaks – The return. Spent satte jeg meg ned foran HBO for å se de nye episodene når de kom..

Og jeg var vel en av de (få?) som ble skuffet. Joda, dette er David Lynch rett opp i gata med saker som er så vridd og innviklet at det tar mange gjennom-tittinger å få grep på saker.. men jeg ble så skuffa over at alle karakterene var mer enfoldig, dummere på et vis. Svært mye repetisjoner som ikke tilførte noe. “It is not about the chocolate bunny. … Is it about the chocolate bunny?” bare for å ta et eksempel.

Hadde de ikke vært smart og lansert fire første episodene på en gang tror jeg ikke jeg hadde blitt lokket til å komme tilbake for episode to for å si det slik.

En annen sak er at om du trodde den siste episoden av den gamle serien var skrudd har du ikke sett noe. Denne nye serien tar Lynch-skruddheten til nye høyder. Likevel har jeg begynt å få hode og hale på visse saker og føler meg etter en andre gjennomtitting. Noen saker har blitt meg forklart fordi jeg har helt oversett det, andre saker har jeg festet sammen selv. Og jeg liker det jeg ser.

Vi veves inn i noe så stort og uendelig som bare David Lynch kan skape. Og jeg elsker hvert minutt av det, selv om jeg må innrømme at den nye serien Twin Peaks – The return er noe mer “forvirrende” enn den gamle serien. Det er mer surrealistisk og tar oss dypt inn i hans univers på ett nivå som er vanskelig å følge, men er du en Twin-peaks fan og en lynch-tilhenger er du villig å ta utfordringen. For jeg skal innrømme det er en utfordring å være med på denne turen.

Det er mye som ikke forklares, mange bilder som males, Lynch har jo sagt i et intervju at han egentlig vil male, men du kan ikke male bilder som rører seg ergo ble han regissør også. Og at han er dyktig på bilder er det ingen tvil om, men som med mange malerier kan man behøve å studere dem i ro og mak, kanskje flere ganger før meningen slår deg som ei slegge. Slik er det i det minste for meg.

Om du har gått glipp av Twin Peaks, om du virkelig likte Blue Velvet kan du trygt se Twin Peaks og nyte hans verden. Jeg anbefaler å se Fire walk with me også selv om mange har totaltslaktet filmen. Jeg synes den er bra, men du bør se Twin Peaks før du ser filmen siden den går inn i dypet på det som skjer i selve filmen. Og om dere nå vil unnskylde meg finner dere meg i Twin Peaks i 1990.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.