Det begynner ved barnsben

Det begynner ved barnsben. Vi overser små tegn på overgrep fra våre barn med å le og synes det er søtt. Når de er så små at de ikke har noe språk er det jo litt vanskelig å forklare “nei, om hun ikke vil ha en kos, så vil hun jo ikke ha den. Da får du gi en til meg i stedet”. Men så fort barna utvikler språk og kan begynne å forstå er det på tide å begynne forklaringene. “Det er ikke moro å få trukket håret sitt. Liker du det om jeg lugger deg?” Eller lignende.

Det begynner med barnsben. Det er ikke ok fra noens side. #metoo har tatt av som en løpeild, og vi ser daglig overskrifter der kjendiser må beklage en hånd på et kne for 20 år siden, et klaps på rumpa for 30 år siden, og jeg synes at det kanskje går litt over stokk og stein når kjendiser blir fremstilt som monster fordi de som 20-åring klapset ei jente på rumpa for 25 år siden. Det er langt verre saker som også kommer frem i lyset derimot, og dette er et viktig tema å belyse.

Dog er det ikke bare jenter som utsettes. Jenter utsetter også. Mange gutter også blir krenket i deres intim-soner med et rumpeklyp eller at jenter presser seg opp mot dem på dansegulvet. Gutter er ikke 100% sex-dyr som blir glad for den type oppmerksomhet helt ukritisk. Mange gutter er faktisk i et forhold og ønsker det overhode ikke, hvor barmfager og flott du enn er.

Hva vil jeg frem til? Respekter andre menneskers kropper. En mannlig venn av meg er av den sorten som halv-fleipende spøker om at det er for lite seksuelle trakasserier mot han som person. Likevel skulle det aldri falle ham inn å klype ei jenterumpe eller pupp på spøk uten å være helt sikker på at jenta er med på den type spøk. Fra ham. Han respekterer tross sine flåsete kommentarer at ikke alle mennesker er ok med den type spøk, og han gjør aldri noe mot noen som han ikke vet er godkjent fra hans side. Skulle han i vanvare gå over en grense skulle han umiddelbart be om unnskyldning og deretter aldri gjøre det igjen. Og når sant skal sies tror jeg ikke han ønsker seg å bli seksuelt trakassert på ordentlig.

Vi kan alle i vanvare trampe over en grense. Mange mennesker er ok med en arm rundt skulderen i kameratskap, eller en klem. Men mange mennesker er svært intime av natur, mens andre mennesker er veldig var for kroppskontakt og synes det er for personlig til å deles med noen annen enn en livs partner, selv klemmer. Jeg har en annen venn som ganske tidlig i kameratskapet sa i fra “jeg er ingen klemme-person”. Selv om jeg selv personlig gjerne klemmer venner må jeg dermed respektere at han ikke liker dette selv. Det er det som kalles respekt. Mine vennskap er ikke avhengig av klemming hit og dit tross alt.

Vi mennesker er ikke tankelesere. I det minste de fleste av oss. Noen er dyktig på å lese kroppspråk og kan tilpasse seg uten at noe blir sagt, men for de fleste av oss gjelder en gylden regel: Noen må fortelle oss hvor grensen går. Når man møter nye mennesker og blir kjent med hverandre er det derfor ganske viktig å si i fra om grenser som er svært viktige for en. “Ingen kroppskontakt”grenser for eksempel. Jeg som jente kan ikke lukte meg til om en gutt/jente hater å få klemmer, selv om en forskrekket reaksjon med at gutten/jenta totalt stivner og drar seg unna når jeg klemmer på en vil gi meg et hint. Uten å ane om det har jeg dermed begått et mindre overgrep, men jeg har ikke fått en eneste sjanse til å unngå å begå dette overgrepet med at personen har gitt meg en form for beskjed. “jeg er ingen klemmeperson, men jeg digger å se film og slikt” er en bra måte å få sydd inn “no-hug” attityde.

Det er viktig å respektere andre rundt seg. Det er for meg også viktig å forsøke å være en god person. Jeg vil jo ikke krenke andre. Hverken med kommentarer eller oppførsel. Ubevisst kan det hende jeg gjør det likevel, fordi den andre oppfatter visse ord og handlinger som krenkende basert på tidligere opplevelser, eller ulik kultur og bakgrunn. Men det er jo ikke noe jeg kan noe for, spesielt når jeg ikke vet noe i forkant. Jeg forventer ikke at alle mennesker serverer hele livshistorien sin til alle de møter så alle får en sjanse til å unngå krenkelser. Derimot forventer jeg at andre har i baktanke at jeg og alle andre umulig kan vite hva de selv oppfatter som soleklare krenkelser.

Noen saker er ganske selvklare, i det minste for meg. En knyttneve midt i ansiktet. Gripe tak i kjønnsorgan, trekke ned klær, hindre noens frihet fysisk så de ikke kan komme unna, grovt krenkende kallenavn og så videre. For meg er dette ganske selvklart som krenkelser uansett hvilken kultur eller bakgrunn du kommer fra, eller hvilket kjønn du har. Det finnes andre mer subtile saker, sleng-kommentarer, en litt for vennlig og intim stryking på rygg, nakke og så videre. Og så er det slike handlinger som enkeltpersoner kan oppfatte som krenkende eller for intimt som er en vanlig sak for andre; Klemmer og kyss på kinnet og så videre.

Mennesker er vanskelige skapelser. Vi har et utrolig komplekst sosialt samspill, som farges av hvordan vi har vokst opp, hvilken oppdragelse vi har fått, hvilken kultur vi vokser opp i. I dag når kulturene blandes i alle land slik de gjør med folk som flytter rundt i verden for å finne jobb og trygghet blir det enda mer kompleks. Vi kan ikke basere våre handlinger kun på vår egen oppfattelse om hva som er rett og galt, vi må nå også ha i baktanke at en annen kulturs “rett og galt” kan være totalt annerledes fra vår egen. Jeg har funnet at nøkkelen for meg er å utgå fra at de fleste mennesker i verden er ikke ondskapsfulle beist som gjør alt de gjør 100% med vilje og med intensjonen å såre og krenke andre. De fleste mennesker er i bunn og grunn normale mennesker som handler i vanvare eller uten å tenke seg om. Og en sjelden gang handler de bevisst, men da gjerne som resultat av deres egen oppfattelse av å være krenket. Det er opp til meg å opplyse dem om at jeg følte meg krenket og lei meg som følge av deres handling. De kan umulig vite det ellers.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *