Forskjell på skrekkfilmer og kultur

Jeg er svak for skrekkfilmer. Veldig svak. Jeg virkelig elsker en god skrekkfilm. Og merk at jeg er overhode ikke noen profesjonell filmsluker eller filmkritiker og alle mine kommende synspunkter er rett og slett bare mine egne refleksjoner.

Linda Hayden i Blood on Satan’s Claw

Men tydeligvis er det stor forskjell på definisjon av hva en bra skrekkfilm er. Mange mener man lager ikke skrekkfilmer like bra nå som man gjorde for 40 år siden for eksempel. Mange mener at 70-tallet var det store høydepunktet for skrekk og gru. Og jeg må si meg enig i at det finnes svært mange godbiter blant filmene fra den tiden. En favoritt jeg gjerne ser om og om igjen heter Blood on Satan’s claw og er fra 1971 med Linda Hayden i en av hovedrollene. Nå må jeg si at jeg generelt er glad i eldre britisk produksjon av mye rart, for eksempel foretrekker jeg enda BBC-produksjonen av Narnia-seriene fremfor de nylagede filmene. Jeg har sett to av de nye filmene og den andre fikk meg til å sette teen i halsen av frustrasjon og sinne pga sin vinkling vekk fra bøkene for å gjøre filmen mer spennende… Nei, jeg holder meg til BBC-produksjonen.

Mye av de eldre filmene var masseproduksjoner. Det haglet ulike Dracula-filmatiseringer for eksempel, se bare Christopher Lee som var stjerne i opptil flere av dem. Mange av dem så utsøkt dramatisk som film på 60 og 70tallet bare klarte å være med fantastisk dramatisk musikk, over-spilling teater-stil og horrible spesialeffekter. Men gjett om mange av dem hadde sjarm! Og det er vel nå i dag nostalgien i det hele som lar meg vende tilbake til dem. For det fantes utrolig mange eksempler på helt forferdelige filmer også, der jeg må nevne Nightmare Castle fra 1965. Ikke alt for fantastisk plot, ikke alt for mye penger i potten for å lage filmen, ikke helt fantastiske skuespillere… Og regissøren.. ja jeg skal ikke si noe mer. Jeg ble ikke imponert kan jeg si.

Samara fra The Ring 2002

Men så slo Asia inn på skrekkfronten. Asiatiske land kryr det av spøkelseshistorier, forbannelser hit og dit og de virkelig elsker å grøsse og bli vettskremt. Og jeg har merket meg en stor forskjell i når Hollywood lager en skrekkfilm og når en Asiatisk regissør gjør det. Det virker som om skrekkfilm som skrekkfilm, men for meg har det mye å si. I moderne tid føler jeg meg dumforklart når jeg ser amerikansk skrekk. Ta for eksempel Ringu fra 1998, en japansk skrekkfilm regissert av Hideo Nakata. I 2002 bestemte USA seg for å lage den på nytt. Nå skjer det støtt nyfilmatisering av filmer i alle retninger, noen ganger til det bedre men denne gangen ble jeg så skuffet at jeg kunne spy. Jeg så den japanske på TV først i 2002 fordi SVT bestemte seg for å sende den i anledning premiæren til den amerikanske. Når jeg siden så den amerikanske ble jeg bare sint. Jeg følte regissøren utgikk fra at alle som så på denne lå langt under gjennomsnitt på IQ, og de avvek historien.

Det er greit å gjøre forandringer på historien av og til, men med så mye forandringer synes jeg man heller burde sagt film med likhetstrekk og inspirert av, men ikke det samme som og så videre. Jeg synes forskjellene var for store fra historien til det de filmet. Jeg fikk ikke bruke hodet mitt, og fikk absolutt alt servert på sølvfat MED forklaringer av regissøren i den amerikanske. Jeg har gjennom-lidd nummer to også og blånektet å se om det finnes en nummer tre engang. For meg var disse filmene intet mindre enn ren søppel. Mange andre elsker dem, og det er jo flott at det finnes de som elsker dem. De kan få se dem alt de orker, men be ikke meg om å synes de er bra bare fordi facebook-siden har 2 millioner likes? (aner ikke hvor mye likes en eventuell side har sånn for the record ;) )

Sadako fra Ringu 1998

Den Japanske versjonen derimot vil alltid vinne for min smak. Regissørene til mange asiatiske skrekkfilmer spiller på psyket ditt. De viser ikke alt rett ut, du får ikke se så mye nødvendigvis og det er ikke på grunn av mangel på spesialeffekter. Når de skulle lage Aliens bestemte de at skrekkmonsteret skulle ikke ha øyne, og ekstremt masse tenner. Pluss at du bare fikk små glimt her og der underveis i filmen. Fantastisk! Se bare på bildet fra The Ring og Ringu. Begge viser hovedskrekken i hver sin film. Amerikanske Samara ser du nesten hele ansiktet på, og hun er ei ung jente. Sadako fra Ringu… ser du bare et øye. Og jeg grøsser frydefullt fordi øyet åpenbart ikke er helt menneskelig. Hvordan ser resten av ansiktet ut? Regissøren nekter å vise meg det, og fantasien min fungerer litt for bra!

Det er relativt lite musikk i mange asiatiske skrekkfilmer. Likevel klarer de skape en egen stemning med den musikken de velger. Mitt inntrykk av asiatisk kultur generelt er at alt er svært gjennomført. Ta Japan for eksempel, bare det å pakke inn en gave er en hel prosess, for ikke å snakke om å overrekke den, takke for den og pakke den opp. Alt blir en seremoni og skal gjennomføres helt perfekt. Det føles litt for meg som at regissørene også skaper film med den samme eksepsjonelle perfeksjonisme, vel og merke i deres øyne. Deres mål er den perfekte innpakking, overrekkelse og utpakking. Det virker som de stiller samme krav på seg selv å klare å skape den perfekte film som de stiller til alle andre aspekter av sin kultur. Det føles ikke helt som Hollywood etterstreber like mye kvalitet helt enkelt. Likevel er det svært mange riktig gode skrekkfilmer som kommer også fra Hollywood.

Også når vi nevner filmer som The Grudge versus Ju-On synes jeg de asiatiske vinner. De gjorde det bra med “Buffy” i hovedrollen til den amerikanske verjsonen, pluss at de holdt seg relativt mye til historien fra orginalen, men jeg venta liksom hele tiden å se Spike stikke huet inn for å spørre om Buffy trengte litt hjelp. Bakdelen for Sarah Michelle Gellar er jo at hun spilte Buffy såpass lenge. Jeg har litt samme reaksjonen til Daniel Radcliff når jeg så han i Woman in Black. Jeg venta hele tiden han skulle hale frem en tryllestav og si Alohamora til den låste døra i begynnelsen… ^^ Kan jo være fordi når jeg så på Woman in Black hadde jeg sett alle Harry Potterfilmene MINST 8 ganger hver. Minst. Litt vanskelig for meg å løsrive meg fra Harry Potter som ser ut som Daniel Radcliff, og at han plutselig spiller en annen type mann i en annen type film. Filmen var forøvrig en svært bra skrekkfilm også bare for å tillegges. Selv om jeg venta tryllestaver overalt.

Det jeg tror er viktigst for meg er at en regissør for skrekkfilm faktisk presenterer pakken ut fra at jeg er et vanlig tenkende menneske som kan dra egne konklusjoner, og overlater en del til min fantasi. Det finnes ingenting som kan skremme meg selv mer enn det jeg fantaserer sammen helt på egenhånd når jeg føler jeg får 10 puslespillbiter av et bilde på 1000 biter. Jeg legger enkelt til biter selv og overgår hva enhver regissør hadde klart å lage med hva jeg selv ser i hodet mitt. Med tanke på hvor velutviklet min fantasi faktisk er, blir det vanskelig for en regissør å overgå den. Innimellom lykkes de, som regissøren bak Ringu, Ju-On, Tale of two sisters, og serien Whispering Corridoors bare for å nevne noen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *