Den evige interne kampen om håret

Jeg føler det egentlig som om jeg har hatt samme frisyre i 30 år. Med eller uten pannelugg, men ellers har den vært lik.

I ungdommen farget jeg håret ganske mye. Alle mulige varianter mellom så svart man finner i vanlig butikk til rødlig. Aldri blond, det har jeg aldri villet ha. Tror ikke jeg skulle kle blondine-look’en heller. Men frisyren har nesten alltid vært ned til rumpa, og helt rett. På ungdomsskolen permanentet jeg meg, men oppdaget fort at permanent i mitt hår når det får lengde nedenfor skuldrene blir som et fossefall; Rett ned og superkrus i enden.

Innimellom blir jeg angrepet av kjedsomhet ved tanke på håret mitt. Jeg har det sjelden hengende løst, det er som regel surret opp for å være ute av veien, det vikler seg inn i høretelefoner på jobben og headsettet hjemme når jeg har det på. Klippe det kort? Fristende. Men jeg skulle andre fælt når jeg har jobbet slik med lengden i alle år. Vil jeg engang ha kort hår? Kort hår krever underhold i mye større grad enn mitt lange hår gjør, tro det eller ei. Jeg må på en måte gå til frisøren annenhver måned for å opprettholde utseendet på frisyren. Og jeg er både lat og gjerrig der.

Farge det? Nja.. jeg vet ikke.. permanent farge krever vedlikehold. Jeg må etterfarge utveksten, og opprettholde fargen i håret utover utveksten. I dag er jo farger mye mer skånsomme mot håret enn de var for kanskje 30 år siden, men likevel vil det jo skade håret. Man må jo ødelegge overflaten litt på håret slik at fargen sitter fast. Toning? Joda, det biter seg ganske bra fast i mitt hår og holder vesentlig lengre enn sine “12 vask” før det er vekk. Rekorden var toning fra frisør som fortsatt satt i 2 år etter. Enten biter farge seg svært godt fast i akkurat mitt hår, eller frisøren laget vanlig farge tross mine krav om kun toning som vaskes ut over tid.

Det finnes en hel del farge man kan ta i for øyeblikket, som ligger utenpå håret slik maskara gjør på vipper. Men jeg tror ikke det blir fint over et par dager. Det burde jo smule av under vanlig børsting, strikker i håret burde slite det vekk, og jeg ser for meg farge-flass på alle klær. Jeg vet ikke helt om det er saken heller.

Frisyrer av noe vis? Vel, håret mitt nå er for langt til å skulpturere på noe vis. I så fall blir det forskjellige måter å sette det opp på i ulike topper, fletter og annet. Jeg har litt problemer med å arbeide med hendene mine løftet, det å flette en fransk flette på meg selv er ganske smertefullt for å si det sånn så i så fall hadde det måttet være en klippet frisyre. Og jeg orker knapt å kaste bort noe tid på å legge så mye som grunnleggende sminke hver dag, hvorfor skal jeg da legge mer tid på å forme hår i en eller annen frisyre som krever hårskum og gele eller voks? Jeg er lat!

Og til alle de som sier “det er ditt hår, du gjør akkurat som du vil” spør jeg “er du aldri intressert i at kjæresten din skal like forandringen da?”. For det vil jeg. Om jeg vil gjøre noe med håret vil jeg både være fornøyd selv og jeg vil at J skal se på meg og så “Men dæven så pent det ble!!!” og mene det. Saken er at han er svært tradisjonell og vil at et menneske skal se svært naturlig ut. Han er ikke større fan av tatoveringer eller piercinger, og er i grunnen fornøyd med at jeg ikke er så sugen på mange fler piercinger enn de jeg har i øre og nesevinge. Han synes i grunnen tatoveringer ikke er noe fint, kanskje litt avhengig av hvor enorm og oppmerksomhetskrevende den måtte være. Om jeg skulle tatovere et bittelite hjerte på skulderen størrelse lillefingerneglen min tror jeg ikke jeg skulle risikere forholdet, men skulle jeg dra en helrygg med tiger på skulle det nok bli noen grynt fra J i misnøye. Han synes svært mange moderne og utradisjonelle hårfrisyrer er svært lite tiltrekkende enten det måtte være på en gutt eller en jente. Han kjører “militærklipp” sjøl, og synes det er mer enn greit nok. Han skrek nesten rett ut når jeg sendte goth-hårfarger til ham, animehårfarger og slike ting fordi jeg har en drøm om en gang å ha helt mørkeblått hår. Eller mørk rubinrødt. Bare for en stund. Han synes hårfargen min er vidunderlig som den er. Han synes frisyren min er fantastisk som den er.

Og da spør jeg meg selv.. hvor viktig er det når jeg ser på mitt i mine øyne kjedelige hår og ønsker meg forandring å faktisk få denne forandringen? MÅ jeg ha den? Neppe. Hadde det vært gøy? Kanskje. Saken er at jeg vet ikke om jeg skulle angre fælt om jeg skulle klippet av meg håret. En kleopatrafrisyre er klassisk, tidløs, vakker.. spørsmålet er; Er den vakker på meg? Jeg har samme type frisyre nå alt, rett pannelugg og rett lengde, bare at håret er minst tre ganger lengre enn en vanlig kleopatrafrisyre.

Man snakker om ilandsproblem egentlig? Men jeg gripes som sagt av og til av et ønske om å føle meg fin. Også på håret. Så kanskje en parykk er saken da?

Men da må jeg klippe håret så det passer under en parykk uten at det ser dumt ut ;) Catch 22?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *