Gratulerer med dagen, Norge!

Her sitter jeg i Sverige, det er par timer over midnatt snart, og vi snakker om 17 mai.

Jeg har alltid i alle år gått i tog på 17 mai, helt til vi flyttet til Sverige. Det er ikke så mye tog her nemlig, kanskje ikke så rart da dette ikke er nasjonaldagen til Sverige?

Om det ikke var for alle årene i skolekorps hadde jeg kanskje vært en av de mange som tok turen til Oslo for å paradere forbi slottet og hilse vår høyt elskede kongefamilie med glade rop og flagg. Men siden jeg gikk i skolekorps var det i Enebakk jeg troppet opp til falggheising og fanfare, før vi spilte på Petrus Oppegaard sin Bauta klokka ni, frokost på skolen, spilling på gamlehjemmet, toget gjennom bygda, spilling i kirka, konsert på ungdomsskolen og spilling utenfor eldreboligene rett ved.. kanskje ikke helt i den eksakte rekkefølgen, men dette var den spillingen vi gjorde. Årets travleste dag! Å så stolt jeg var hvert år mens jeg krøp inn i uniformen, nypusset instrument og med alle mine medaljer hengende på uniformsjakka! Korpsmusikk er ikke det vakreste jeg vet.. men Å for en stolthet jeg følte over å marsjere og spille glade marsjer foran toget! Jeg var så struttende stolt over å kunne bidra til glad musikk framst i toget hvert år! Så glad og lykkelig jeg ble når de eldre takket for at vi husket på de og tok oss tid til å bussreise fra skolen ned til sykehjemmet for å vise dem litt 17 mai-tog når de ikke selv var i stand til å ta seg til skolen for å være med i skoletoget? Det var nok det aller beste, å glede de eldre med korpsmusikk og 17mai-stemning.

Jeg savner den tiden i dag. Hvert eneste år. Korpset har bitt seg fast i blodet mitt, selv om et skolekorps kvalitetsmessig ikke kan måle seg med for eksempel et janitsjarkorps av voksne erfarne musikkere så var den stoltheten av å være en del av noe som andre synes var fint noe jeg tar med meg i dag. Det rykker i føttene når jeg hører paradetrommene spilt av svært dyktige trommeslagere. Særlig trommerytmer drar i gang korpslengselen i meg. Jeg kan ikke noe for det! Jeg skulle kunne marsjere i et tog kun med trommerytmer og ingenting annet! Men best av alt for meg, noe som får nasjonalstoltheten til å strutte så jeg blir en barbapappa, rund og sprekkeferdig, det er Garden. Når de trår til, da får jeg gåsehud på gåsehuden og elsker mitt land enda litt mer enn før.

Så da avslutter jeg for i dag, med et bilde av vår elskede kongefamilie, akkurat på 17 mai på slottsbalkongen, mens de hilser sitt land tilbake.

kongefamilien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *